Det er lørdag 23. november, og 370 år sidan den store vitskapsmann og tenker Blaise Pascals avgjerande religiøse oppleving. Han er inne i ein vanskeleg periode i livet. Pater Lutz skriv i sitt etterord til « Pascals tanker»: « Helt lykkelig følte han seg aldri denne tid. Han kjente både samvittighetsnag og en smertefull følelse av forlatthet.Han savnet Gud, og hans sjel var altfor stor til å kunne finne fred i overfladisk glans og glede.» Så skjer det noko denne novemberkveld, tilsynelatande brått og ikkje førebudd. Pascal skildrar det på eit dokument som han syr inn i foret i jakka si. « Le Memorial» er det blitt kalla, og byrjar slik med ei nøyaktig tidfesting.
« I nådens år 1654.Mandag 23. november, den hellige pave og martyr Clemens og andre martyrers fest.Aftenen før martyr St.Chrysogonus og andre martyrers fest. Fra omtrent halv elleve aften til omtrent en halv time etter kidnatt.» Den trettiein årige Blaise Pascal går inn i ein ekstatisk tilstand, det er som ein eld som brenn hans indre, som brenn ned all tvil og alle innvendingar!
« Ild.
Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud.
Ikke filosofenes og de lærdes Gud,
Visshet! Visshet! Følelse.Glede.Fred.
Jesu-Kristi Gud
« Deum meum et Deum vestrum ( Ruth 1,16).
Å glemme verden og alt, foruten Gud.
Han kan bare finnes ad de veier som evangeliet lærer.
Menneskesjelens storhet.
« Rettferdige Fader, verden har ikke kjent Deg,
men jeg har kjent Deg.»
Glede, glede, glede, tårer av glede.
Jeg har gått fra Ham.
« Rerelinquerunt me fontem aquæ vivæ» ( Jer.11, 13)
Min Gud vil du forlate meg?
Måtte jeg ikke evig være skilt fra Ham.
« Dette er det evige liv at de skal kjenne Deg den ene
sanne Gud, og den Du har sendt, Jesus- Kristus.»
Jesus-Kristus, Jesus-Kristus.
Jeg har gått fra Ham, jeg har flyktet fra Ham
fornektet Ham, korsfestet Ham.
Måtte jeg aldri skilles fraHam.
Vi bevarer Ham bare ad de veier som Evangeliet lærer.
Fullstendig og saktmodig gi avkall på alt.
Fullkommen underkastelse under Jesus-Kristus
og min sjels veileder.
Evig glede for en dagsbot på jorden.
« Non obliviscar sermones tuos». Amen
« Jeg vil aldri glemme dine ord.» ( Salme 118)
Frå den dag var Pascals geni vigd til Gud skriv pater Lutz. Det var ikkje naudsynt å bryta med vitskapen, for no kjente han seg trygg, det var ikkje noko som kunne forstyrra hans venskap med Gud.
Det høver å avslutta med forfattaren Francois Mauriacs ord til sin store landsmann: « Ilden fra en eneste natt i Pascals liv er nok til å opplyse oss hele livet igjennom og i likhet med barnet som nattlampen beroliger i et rom fyllt av skygger, kommer vi til å sove uten frykt, takket være denne ild.»
( sjå ellers mine tidlegare innlegg om både Pascal og Mauriac)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar