Og kjolen din er kvit

Eit av dei vakraste kjærleiskdikt er  "Og kjolen din er hvit" av itelienske Salvatore Quasimodo            ( 1901-1968). Han fekk Nobelprisen i 1958. Her i orginal og i Trond Svånås gjendikting, og til slutt mitt dikt inspirert av Quasimodo.

Du ser på meg med hodet bøyd,
og kjolen din er hvit,
og et bryst dukker opp av kniplingen
som løsner over venstre skulder

Lyset vinner over meg, det dirrer,
streifer dine nakne armer,

Jeg ser deg igjen. Du hadde
knappe og raske ord
som løste hjertet mitt
fra vekten av et liv
jeg kjente fra sirkus.

Dypt ned går veien
hvor vinden falt
visse netter i mars,
og vekket oss som fremmede,
som første gang.

E la tua veste è bianca 

Piegato hai il capo e mi guardi;
e la tua veste è bianca
e un seno affiora dalla trinaer
sciolta sull’omero sinistro.

Mi supera la luce; trema
e tocca le tue braccia nude.

Ti rivedo. Parole
avevi chiuse e rapide‚
che mettevano cuore
nel peso d’una vita
che sapeva di circo.

Profonda la strada
su cui scendeva il vento
certe notti di marzo‚
e ci svegliava ignoti
come la prima volta

Og kjolen din er kvit

Langt borte

nesten over mot den andre sida

der himmelen rører forsiktig ved havet

små kvite segl i kveldssola

og der er du der ute

åleine inn i det svinnande lyset

i den kvite kjolen din som

du drog over dei sommarbrune skuldrane

fort som om nokon skulle koma uventa

men ingen kom og soldagen blei borte

inn i mjukt og vernande mørkre

neste morgon vil kjolen din enno vera kvit

som i diktet til Salvatore Quasimodo

et la tua veste é bianca

eg les det langsomt og ventande

i skuggen framom det store bøketreet.