Dette er frå ein artikkel eg skreiv om dette for ein del år tilbake.
Karmelittnonnene fra Compiègne vitnesbyrd også for vår tid. Det er grønn og solvarm søndagsettermiddag i slutten av april, vi går langs de uttalige gravmonumentene på Père Lachaise i Paris. Her ligger over sytti tusen mennesker gravlagt , de fleste ukjente men også mange kjente både i sin samtid og i ettertiden. En gang levde de sine liv slik vi levende gjør i dag. Mer eller mindre kjente navn dukker opp, vi stopper ved et enkelt gravmonument ikke så langt fra inngangen, Francis Poulenc 1899 – 1963. I det enkle jerngitteret er det stukket inn friske blomster, bak skimter vi et lite madonnabillede. Det er fremdeles mange som gleder seg over musikken hans og noen viser sin takknemlighet ved å sette blomster på graven. Francis Poulenc, et ekte barn av nittenhundretallet, playboy og ”munk”, splittet mellom det verdslige og det sakrale, mellom det enkle og lette og det religiøst mest dyptpløyende. Kanskje var han katolsk i ordets egentlige forstand ? I 1936 er Poulenc en ung og fremgangsrik komponist preget av det lettsindige livet i mellomkrigstidens Paris. Han er på sommerferie og er på vei til Rocamadour i Sør-Vest Frankrike, han vil gjerne se pilegrimskirken Notre Dame og den svarte madonna-statuen der. Det blir annerledes enn han hadde tenkt, for på vei til Rocamadour får han budskapet om en nær venns tragiske død i en ulykke . Møte med den svarte madonna på klippene høgt over elven Dordogne blir i lys av det tragiske dødsfallet et eksistensielt og åndelig vendepunkt som kommer til å sette sitt preg på resten av livet hans. Poulenc drar hjem og i løpet av sju varme august dager komponerer han det vakre ” Litani til den svarte madonna”. Senere følger en rekke kirkemusikalske verk som ettertiden har vist å verdsette, mest kjent er Stabat Mater fra 1950 og Gloria fra 1959. Men det er ingen av disse som skal komme til å bli hans mest kjente verk. Mange hadde interessert seg for de som under den franske revolusjonen ble martyrer for sin tro, mellom disse var forfatterne Gertrude von le Fort og Georges Bernanos. På midten av femti tallet får Poulenc overrakt Bernanos tekst om karmelitt nonnene fra Compiègne, og inspirert av denne gripende historien har han i løpet av et par år ferdig operaen ” Dialogue des Carmélites” . Premieren på La Scala i Milano i 1957 blir en suksess, senere er stykket satt opp over hele verden også i Norge. Place de la Nation( tidligere Place du Trône) er ikke så langt fra Père Lachaise, og her stod giljotinen under siste del av Den store terroren sommeren 1794. Det utspilte deg seg daglig en makaber forestilling der såkalte ” fiender av folket” etter summarisk rettergang ble giljotinert og dumpet i massegraver. 17.juli 1794 er en stekende varm sommerdag, lukten av blod og død ligger tung og kvalmende over plassen. Mot kvelden kommer vognene med de dødsdømte etter to timers kjøretur fra rettsbygningen La Conciergerie i sentrum av Paris. Plassen er fylt av folk, solen holder på å gå ned, bøddelen Sanson og hans hjelpere(sønner) står klar. Men denne kvelden skal bli ulik alle andre denne blodige juli måneden. Det senker seg en merkelig stillhet over folkemengden når seksten kvinner stiger av vognene og går mot skafottet. De er de seksten dødsdømte nonnene fra karmelittklosteret i Compiègne litt nord for Paris, de går mot giljotinen syngende Salve Regina og Miserere. Priorinnen Moder Therese får lov til å bli den siste av de seksten som forlater denne verden, hun står ved foten av skafottet og trøster de andre. Men først fornyer alle sine klosterløfter, og den yngste novisen Constance får avlegge sine evige løfter. Hun blir også den første som går døden rolig i møte i det hun istemmer salmen Laudate Dominum omnes gentes. En viktig salme for karmelittene fordi det var den Teresa av Avila sang ved alle nye klostergrunnleggelser. Så går søstrene martyriet i møte, en etter en mens de gjenværende synger. Sangen blir svakere og til sist er det bare en stemme igjen, Modere Therese. Francis Poulencs opera er ikke i detalj historisk korrekt men kanskje likevel teologisk sann. Det er den yngste novisen som har fått navnet Blanche de la Force som er den siste på skafottet etter at hun først prøver å flykte unna martyriet. Nonnenes eksempel får betydning både der og da og i ettertid. I stillheten på Place du Trône blir mange kall født, og noe over hundre år senere i 1906 blir nonnene saligkåret av pave Pius X. I revolusjonens Frankrike ble kirker og kloster stengt, prester og ordensfolk ble erklært som ”fiender av folket”. Akkurat den samme argumentasjonen kjenner vi igjen fra forige århundres forfølgelser. 1900 tallet hadde mange martyrer, de fleste ukjente men også noen kjente som Maximillian Kolbe og en annen karmelitt nemlig Edith Stein. Martyriet er en realitet også i dag, tenk bare på de kristne i Midt-Østen. Karmelittnonnene fra Compiègne og Maximillian Kolbe virker overmenneskelige i sine vitnesbyrd stilt overfor en snarlig død, men husk da på at martyriet ikke er en menneskelig prestasjon men et vitnesbyrd båret frem av nåden alene. Sånn sett er deres liv og forbillede en støtte for alle de som går inn i tider av motgang og prøvelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar