Det nærmar seg julefeiringa. I messa og tidebønene les vi frå Jesaja:
13 Då sa han: «Så høyr då, Davids hus! Er det ikkje nok at de trøyttar menneske, må de òg trøytta min Gud? 14 Difor skal Herren sjølv gje dykk eit teikn: Sjå, den unge jenta skal bli med barn og føda ein son, og ho skal gje han namnet Immanuel. 15 Rømme og honning skal han eta til han forstår å forkasta det vonde og velja det gode. 16 For før guten forstår å forkasta det vonde og velja det gode, skal det bli audt i landet til dei to kongane du fryktar. 17 Og over deg og folket ditt og huset til far din skal Herren la det koma dagar som det ikkje har vore sidan Efraim skilde seg frå Juda – kongen av Assur.»
Advent som tid for bøn og førebuing. "Be uavlateleg" skriv Paulus i 1.Tess 5.17. Augustin kommenterar dette:
"For selve din lengsel er din bønn;varer lengselen ved, gjør bønnen det også. For det er jo ikke uten grunn apostelen sier:Be uten opphør. Når han sier be uten opphør, betyr det at vi uopphørlig skal ligge på kne, til stadighet ligge utstrakt, eller stå med løftede hender? Hvis det er det det betyr å be, tror jeg ikke vi er istand til å gjøre det uten opphør. Men det finnes en annen, en indre bønn som er uten opphør, og det er lengselen. Uansett hva annet du gjør, holder du ikke opp med å be hvis du lengter etter sabbaten. Hvis du ikke vil holde opp med å be, hold da ikke opp med å lengte."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar