Oscar Romero100års minne

15.august feira vi Marias himmelfart, men denne dagen var det også hundre år sidan erkebiskop og martyr Oscar Romero vart fødd i byen Ciudad Barrios aust i El Salvador. Han vart prestevigd i 1942 og fekk etter kvart sentrale oppgåver i kyrkja som sekretær for bispekonferansen og rektor ved presteseminaret. I 1970 vart han utnemd til hjelpebiskop og fire år seinare var han vigd til biskop. i 1977 vart han utnemd til erkebiskop  og var dermed den øverste leiaren for kyrkja i El Salvador. Han vart rekna som teologisk konservativ, men hadde ei sterk rettferdssans og ekte omsorg for El Salvadors fattige. Etter kvart kom han med nærast profetisk fordømming av sosial urettferd i landet, og han vart svært upopulær hos den herskande klassen i landet. Oscar Romero dreiv ikkje politikk, hans engasjement sprang ut av hans sterke katolske tru. Han var uvanleg klar i sin analyse av urettferda i landet, og har vorte samanlikna med profeten Amos og kyrkjefedrene Basilius den store og  Gregor av Nyssa.

Oscar Romero fekk bare tre år som erkebiskop,  24. mars 1980 vart han brutalt myrda framom alteret i eit sjukehuskapell. Dermed går han inn i kyrkjehistoria som ein av to erkebiskopar som har vorte myrda medan dei feira messa, den første var Thomas Beckett som blei drept i 1170 framom alteret i katedralen i Canterbury. Drapet på Romero har aldri blitt oppklart, men mykje tyder på at det var leiaren for dødsskvadronene Roberto D`Aubuisson som stod bak,  men han gjorde det på oppdrag av rike og mektige interesser i landet.

Oscar Romero måtte bøta med livet som følge av sitt sterke engasjement mot urettferd, eit engasjement som sprang ut av hans sterke tru og hans fortolkning av evangeliet. Det har vore ein del diskusjon om han vart drept som følge av hat mot trua noko som er ein forutsetning for å   bli rekna som martyr. For folk flest i latinamerika vart han etter kort tid oppfatta som helgen, St Romero av Amerika som den brasilianske poeten og biskopen  Dom Pedro Casaldaliga uttrykkjer det. Enkelte har hevda at både pave Johannes Paul og pave Benedikt var skeptiske til ein heilagkåringsprosess for Oscar Romero, dette stemmer ikkje, begge hadde stor respekt for Romero. I 2015 erklærte Vatikanet at han var martyr på dagen 38 etter at han vart utnemd til erkebiskop, 23. mai same åt  vart han så saligkåra. Kyrkja i El Salvador vonar at pave Frans skal helgenkåra Oscar Romero når han kjem til Mellom-Amerika om to år.

En stor kjærlighet dør aldri

Eg vender igjen tilbake til nyleg avdøde Stein Mehren og les  " Det trettende stjernbilde" frå 1977. Det er intense naturskildringar, det er barndom, minne og sanseinntrykk, det er tid og evighet, kjærleik og tap. Og så er det den store universelle kjærleiken som aldri døyr, og som vi kanskje kan få oppleva ein liten flik av den korte stunda vi lever her.  Og gjer vi likevel ikkje det lever kjærleiken vidare, i nye møte,  nye andlet og nye tindrande auge!

En stor kjærlighet dør aldri

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut

 selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor

som i et landskap om høsten, dager som fylles

av glansen fra mørke flammende netter..... Bestandig

er kjærligheten, mer oppfattende enn de elskende

og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst

gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt

vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig

oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen 

har rørt ved og se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

Wilfrid Stinissen om Maria

Karmelittbroder Wilfrid Stinissens bok "Maria i Bibelen og i vårt liv" passer det å ta fram igjen etter ei vakker messefeiringa  i St.Ansgar denne høgtidsdagen vigd til Maria, Guds Mor.
Om Maria himmelfart skriv han følgjande, det er  klart og forståeleg så langt ein kan forstå mysteriet:

"Kirken tror at Maria er tatt opp i himmelen med både kropp og sjel, det vil si med hele sin personlighet. Jesus etterlot ikke sitt legeme i graven etter sin død, for å vende tilbake til Faderen som ren ånd. I stedet tok han med sitt legeme for å la det for evig ha del i Guds herlighet. Slik har også Marias kropp fulgt med til himmelen. Det som Jesus sa til sine disipler etter oppstandelsen: " et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har" (Luk 24,39), det sier også Maria til oss: jeg er ikke ånd eller gjenferd, jeg er et menneske som du - og jeg er i himmelen."

"Intet av Marias personlighet er gått tapt, hele hennes vesen er blitt forflyttet til himmelen. Det gamle blir ikke ødelagt, men forvandlet. Maria er og forblir menneske i all evighet, men forherliget.
Dette er ikke en skjebne som bare angår Maria. Som den nye menneskehetens mor viser hun hva vi alle kan håpe på. Hvert menneske som dør i kjærlighet til Gud blir tatt opp i himmelen, ikke med halvdelen av sitt vesen, men med hele sin personlighet."

"At Maria ble tatt opp til himmelen, betyr ikke at hun er reist bort til en fjernt land. Vi forestiller oss himmelen "der oppe". "Ære være Gud i det høyeste" , synger vi. Det er ikke galt å ha slike forestillinger, bare vi er klar over at de ikke helt dekker virkeligheten. Himmelen er ikke et sted som ligger bortenfor universets grenser, men en dimensjon som vi ikke kan fornemme med våre jordiske sanser. Maria har altså ikke forlatt oss, selv om hun er tatt opp i himmelen. Tvert imot, nettopp slik har hun trengt dypere inn i verden."

Karol Wojtyla om Marias opptaking i himmelen.

15. august er heilagdag i mange land, det er minnedagen for Jomfru Marias himmelfart, eller rettare sagt Marias opptaking i himmelen. Det vart proklamert som dogme av pave Pius  1.november 1950. Den unge presten Karol Wojtyla seinare pave Johannes Paul let seg inspirera til å skriva diktet "Matka" (Moren), gjendikta til norsk av Jan Brodal i 1989 og utgjeve på Solum forlag i samlinga "Sangen om den skjulte Gud". Det er eit langt og ikkje like lett forståeleg dikt der han skildrar korleis det store mysteriet langsomt går opp for Maria.
Her den første delen: Det tilbedte legemes første stund.

"Mitt sted flyter ut i erindringen. Stillheten i det fjerne
smågater svinner ikke, denne stillhet som fastholdes i rommet lik glass,
som i rene øyeepler oppløses i lys og safir -
Nærest står barnets ord meg, disse ord som stillheten slår seg sønder mot,
oredene "Mor - Mor".

Og atter synker stillheten lik en dukkende fugl usynlig ned på
bunnen av de trange gatene.

Lenge vendte jeg tilbake til erindringene, for av dem stiger
livet uopphørlig frem i større fylde, utvider seg mot stadig
større dybder av ukjent innhold.
Så avmålt henger den ved tanker og følelser -
det er som denne tyngsel i mitt blods pulsslag ikke forstyrrer freden,
der den takfast sammen med ånden utgyder seg i tanke og sang.

Det må være bønnen, Min Sønn, for dette er enfoldige dager,
som har overskredet sitt mål og langsomt tar til å flyte ut
i mine øynes pupiller - og i blodet,
som ved hjelp av dem kan kvitte seg med sin tyngsel,
Det er enfoldige dager, Min Sønn - de er blitt løftet opp fra disse smågater,
hvor stillheten ligger, og avslører din barnlige røst -
på hvilken annen måte skal jeg vel kunne høre dine ord fra de dager
ordene som en gang ble sagt meg med hviskende lepper -
men nu, lik tanken selv, ført inn i min sjel
og utsagt så likefrem."

Antifon til laudes: Velsignet er du, Maria ! Av deg kom verdens Frelser. Nå fryder du deg for Herrens åsyn.

Herrens forklaring

I dag 6. august feirar vi Herrens forklaring (Transfigurasjon) . Ein viktig minnedag som spesielt dei ortodokse kyrkjene legg vekt på men som vi og markerar i Den katolske kyrkja.

Her skildringa frå Matt 17:

Seks dagar etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes, bror hans, og førte dei opp på eit høgt fjell; der var dei åleine.  2 Då vart han forvandla for auga deira. Andletet hans skein som sola, og kleda vart kvite som lyset. 3 Og sjå, Moses og Elia synte seg for dei og snakka med han.  4 Då tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, så skal eg byggja tre hytter, ei til deg, ei til Moses og ei til Elia.»  5 Men før han hadde tala ut, kom det ei lysande sky og la skugge over dei, og frå skya kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar, i han har eg mi glede. Høyr han!»  6 Då læresveinane høyrde det, kasta dei seg ned med andletet mot jorda, gripne av redsle.  7 Men Jesus gjekk bort og rørte ved dei og sa: «Reis dykk opp, og ver ikkje redde!»  8 Og då dei såg opp, såg dei ingen andre enn han, berre Jesus.
     9 På vegen ned frå fjellet baud Jesus dei: «Fortel ikkje nokon om dette synet før Menneskesonen har stått opp frå dei døde.» 10 Då spurde læresveinane: «Kvifor seier dei skriftlærde at først må Elia koma?» 11 Jesus svara: «Elia skal nok koma og setja alt i rett skikk. 12 Ja, eg seier dykk: Elia er alt komen, men dei ville ikkje vita av han og gjorde med han som dei ville. På same måten kjem dei òg til å la Menneskesonen lida.» 13 Då skjøna læresveinane at han tala til dei om døyparen Johannes. 

Antifon til Magnifikat: Da disiplene hørte røsten, kastet de seg redselslagne ned med ansiktet mot jorden. Men Jesus gikk hen til dem og rørte ved dem, idet han sa: Reis dere, og frykt ikke. Halleluja.

Stein Mehren in memoriam

Forfattaren Stein Mehren døydde 28.juli 82 år gammal. Med det er ein av dei store i norsk etterkrigslitteratur borte. Han debuterte i 1960 med diktsamlinga "Gjennom stillheten en natt",
og kom seinare med over femti bøker. Det meste var lyrikk og det er som lyrikarar han har sett størst spor etter seg, men han gav og ut  romanar, skodespel og essay med stor kulturell og filosofifagleg tyngde. Stein Mehren var i tillegg til å vera forfattar også biletkunstnar med fleire utstillingar
Stein Mehren  sin poesi "sprengde den materialistiske røyndomsforståinga og viste oss mennesket som åndsvesen og mysterium" som kollegaen Knut Ødegård uttrykkjer det i eit minneord. På 1960-70 talet var kulturen prega av eit marxistisk- materialistisk syn og Stein Mehren var sånn sett absolutt politisk ukorrekt i sin poetiske og essayistiske tematikk. Men i det lange løp er det utan tvil hans poesi som blir ståande, hans forfattarskap er ikkje stad og tidsbunden, han set ord på dei evige spørsmåla vi  alle blir stilt overfor som menneske i verda.
Når han no er gått over grensa til det store mysterium er det nærliggjande å plukka fram dikt om å eldast og døy. her er to døme på det:

Jeg blir eldre

Jeg blir eldre, mitt liv

begynner å ligne veggene i fraflyttede

rom der bildene er blitt fjernet, ett for

ett.Deres påtrengende fravær blekner

og taler tydelig om bildene som hang der

om kjærlighet som tok slutt, om kjente

ansikter som gikk bort og om rom

der andre en gang skal flytte inn

og rope navn som ikke er ditt og mitt

Mor

En eneste siste gang så jeg henne

Der, bak vinduet hvor hun pleide å stå og se

oss komme fra skolen, der stod hun igjen og så

oss komme fra begravelsen.... Jeg styrtet opp, åpnet

dørene og hennes fravær sprang som måneskinn

innover gulvene i de tomme værelsene...

Og alle ord var for små til å romme

dette fravær. Og alle ord var for store

til å romme den sorg som fraværet vekket i meg

Og slik ble hun stående, utenfor alle ord, stum

som en enslig lykt som lyser på den andre siden

av fjorden. Og jeg er her, voksen, forvandlet

av mørket til en hun aldri har kjent