Den hellige Teresa Margareta av Jesu hjerte.
"Men ettersom naturen gjør motstand mot det gode samme hvor villig ånden er, lover jeg å stadig føre krig mot meg selv. Våpen i kampen er : bønnen, Guds nærver og stillheten. Men du min elskede vet allerede hvor lite flink jeg er til å bruke disse våpnene. Dermed vil jeg væpne meg med enda flere våpen: den største tillit til deg, tålmodighet, ydmykhet og min vilje samstemmet med din guddomelige vilje. Alt dette i forening med den største omsorg, for jeg skal streve etter stadig å ha disse våpen i hånden for å bli mer kraftfull når det gjelder å øve meg i de tre første våpnenes bruk". Slik skriver den unge karmelittnonnen Teresa Margareta av Jesu hellige hjerte i forbindelse med en retrett i 1768. Det er fire år siden hun kom til karmelklosteret i Firenze, og det er bare to år igjen til hun skal forlate denne verden og møte sin store kjærlighet.
Teksten avspeiler Teresa Margaretas sterke dragning mot indre bønn, hennes ydmykhet og altoppslukende kjærlighet til Den treeinge Gud, og er sånn sett karakteristisk for hennes korte men intense liv. Vi er altså velsignet med enda en Teresa-helgen i Karmel, men vel den som er minst kjent. Abscondita - i det skjulte er satt som karakteristikk på livet hennes, og slik var det vel også hun ønsket å leve, i likhet med Thérèse fra Lisieux og Teresa de los Andes var hennes liv ytre sett begivenhetsløst. Men hennes indre liv var desto mer levende og begivenhetsrikt!
Hun ble født i Arezzo i Toscana i 1747 og fikk døpenavnet Anna Maria. Familien var adelige med navnet Redi men fromme og gudhengivne, og ikke preget av tidens liberale strømninger.Ved siden av Anna Maria ble to andre søstre nonner og to brødre ble prester. Vesle Anna Maria viste alt som barn en sterk gudskjærlighet, og fra tenårene begynte klosterkallet å våkne i henne. Fra niårs alder hadde hun fått undervisning hos benediktinernonnene i Firenze, men det var ikke her her hun skulle finne sin plass. Som sekstenåring har hun en visjon der det blir sagt til henne:" Jeg er Teresa av Jesus, jeg vil ha deg blant mine døtre". Året etter fikk hun foreldrenes tillatelse til å tre inn i hos de uskodde karmelittene i Firenze, der skulle hun bli til sin død i 1770. I klosteret var hennes oppgaver sakristan og senere sykepasser, særlig den siste oppgaven gikk hun inn i med stor pliktfølelse og kjærlighet inntil hun selv bukket under for sykdom. Teresa Margareta med klosternavnet av Jesu hellige hjerte fikk etter hvert ry for hellighet, noe som ble forsterket etter hennes død. Det skulle til slutt før frem til helgenkåring i 1934 ved pave Pius XI.
1700 tallet var en nedgangsperiode for Karmel og for kristen spiritualitet generelt, Teresa Margareta var et kjærkomment bidrag til en fornyelse i Teresa av Avilas ånd! Hva karakteriserte Teresas spiritualitet, og har hun noe å gi oss i dag som vi ikke kan finne i Karmels mer kjente helgener ? Andakten knyttet til Jesu hellige hjerte var populær i Teresa Margaretas samtid og karakteristisk nok tok hun sitt klosternavn etter den. Jesus er klosterlivets hjerte og hans eget hjerte er hele det kristne livets hjerte. Jesu hjerte er veien til Faderens hjerte der hele Treenighetens liv åpner seg for den troende. Det andre aspektet ved Teresas spiritualitet er hennes innsikt i at Guds vesen er kjærlighet. Under tidebønnen i pinsen 1769 ble det lest fra 1.Joh : "Deus caritas est" - "Gud er kjærlighet", ordene grep Teresa sterkt og de neste dagene gikk hun bare rundt i klosteret og gjentok for seg selv: "Gud er kjærlighet ". Hun føler seg overveldet av Guds kjærlighet, men ser samtidig sin egen mangel på kjærlighet. Hennes kloke skriftefar Ildefonso hjelper henne til å se at denne følelse av mangel på egen kjærlighet kan bli utgangspunkt for å ta imot den fulle og uskapte kjærligheten i Treenigheten. "Deus caritas est" , men også "Gloria tibi Trinitas" - "Ære være deg Treenighet" , Teresa Margareta kan gjenta begge deler for seg selv. Hun etterlot seg lite skriftelig og døde ung og ukjent, likevel kan vi ane en gjenklang av hennes "Deus caritas est" inn i vår tid.Pave Benedikt kom med en encyklika med samme navn , pave Frans med boken " Guds navn er barmhjertighet", begge gjennomsyret av den samme kjærlighetsopplevelse som en ung karmelittnonne formidlet for 250 år siden.
(publisert i Elias Kilde 2016)
