Falsk og ekte omsorg

Overvelda av negative nyhende i ei uroleg verd kan  vi  bli grepne av  blanda kjensler. På den eine sida  føler vi med alle dei som lir og har det vanskeleg, kanskje burde vi gjort noko konkret for dei, på den andre sida framkallar denne stadige straumen av negativ informasjon ei kjensle av uro og motløyse. Det nyttar ikkje å gjera noko, alt blir bare verre, framtida er mørk og utan von! Dette er ei falsk omsorg for verda som ikkje fører noko godt med seg. Kva er i såfall alternativet ? Karmelittbroder Wilfrid Stinissen har ein fin refleksjon over dette i ein av preikene sine:

"Den finnes en uro og omsorg for verden som ikke kommer fra Gud. Når denne omsorg gjør oss engstelige, anspente, motløse, forbitret er det et tegn på at vi ikke er på Guds bølgelengde. Vi forsøker å bære verden på våre egne smale skuldrer, isteden for å legge den i Guds hender. Den som legger verden i Guds hender, fortsetter nokså visst å lide med de lidende, men hans lidelse blir båret av en dyp, dyp fred. For han vet at Gud elsker alle, og han er i stand til å forvandle alt vondt til noe godt. Han vet at Gud har det siste ordet, og at dette ordet er et kjærlighetens ord."