Afrikaneren

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å annerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem.Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på , sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette er gått over i oss.
Lenge drømte jeg at min mor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for å flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen der jeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppnådd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig å erkjenne det. Jeg ble nødt til å gå tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prøve å forstå. Til minne om dette skrev jeg denne lille boken."

Slik innleiar J.M.G Le Clezio boka "Afrikaneren" med undertittelen "Portrett av en far". Boka er liten i omfang med likevel stor i innhald.  Le Clezio er etterkvart annerkjent som ein av vår tids store forfattarar og ikkje ufortent fekk han nobelprisen i 2008." Afrikaneren" er som undertittelen antydar ei sterkt personleg bok om forfattarens oppvekst og forholdet til faren som i årevis arbeidde som lege i Kamerun. Le Clezio er fødd i Nice i 1940 men krigen gjorde at faren vart  skild frå familien og først i 1948 såg han familien igjen. Då var han ein framand for sonen, fjern og autoritær. Han lærte aldri faren å kjenna og ein gjer vel heller aldri det når ein ikkje har dei første åtte åra felles. Han prøver å forstå faren, hans sterke pliktkjensle og hans store medkjensle med afrikanarane. Hans eigen erfaring frå Afrika hjelper eit stykke på veg, ikkje minst dei  sterkt sanselege barndomsopplevingane etter at familien var samla i Kamerun igjen.Slik blir dette også ei bok om forfattaren sjølv, og om korleis farens Afrika også kjem til å setta sitt preg på hans liv. Minne frå barndomen men " det er også minne om tiden før jeg ble født, da far og mor vandret sammen på veiene i høylandet , i kongedømmene i Øst-Kamerun."  Fjernt men også underleg nært. " En enkel skillevegg, tynn som et speil, skiller dagens verden fra gårsdagens" skriv han mot slutten av boka.
Ei poetisk bok , ei bok til å bli klok av og  til å forstå litt av korleis vi blir forma av barndomen, av våre foreldre og av deira erfaringar.