Olav Nygard 100 år

 11.februar var det hundre år sidan lyrikaren Olav Nygard gjekk ut av tida og inn i æva. Han hadde lenge slete med tuberkulose slik mange gjorde på den tida. Han hadde tenkt seg til Italia i von om at klimaet der ville betra helsa. Han kom ikkje lenger enn til ei sumarhytte på Opsal utanfor Oslo, og her skreiv han sine siste verselinergodt hjelpt av kona Rakel. Til sist skreiv ho ned det han kviskra fram, når han ikkje lenger var istand til å løfta pennen sjølv. Til sist ligg han i ein døs, så ser han mot taket og seier: « Eg ser ei sol.» Rakel svarar: « Det er sola som skal lysa deg heim, Olav.» Han svarar med eit « Ja» som vert hans siste ord før han går inn i den andre verda « bakum alt som auga ser og sansar.» Olav Nygard var ein visjonær mystikar som heile livet hadde fått små gløtt inn i den andre verda, det som ligg utanfor det vi til dagleg sansar. Han prøvde å skildra det i diktinga si, ikkje minst i den siste diktsamlinga « Ved vebande» som kom året før han døydde. « Sjåaren i norsk poesi» kallar Ronny Spaans han i ein artikkel i Dag og Tid i høve  hundreårsminne. Olav Nygard er ikkje lett tilgjengeleg korkje i form eller innhald. Dei færraste er interessert i visjonære syner korkje i dag eller på hans tid, språkleg skil han seg ut med mange ord som krev  at ein må slå dei opp, dessutan konstruerar han mange nye ordsamanstillingar. Filolog Kristin Fridtun skriv om dette i den same Dag og Tid utgåva. Ho peikar på ord som glòn - lysning, rygd- redsle, timd- augnesyn, øygning av noko fjernt, bægje- hindring, stenge, samansetjingar som flogskoddegry, hugsynsbivring, solsprettsus, saarverkstyng. Ho kallar han med rette ein « ordsmidingsmeister». Her eit døme med det vakre diktet « No reiser kvelden seg»:

No reiser kvelden seg

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,
tek ferdakaapa paa med gullrend saum
og burt fraa blaane etter blaane skundar
Det gular gjenom svale dal og lid
der skuggen ventar natta, brura si,
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar.
Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,
ris bljugt som gjenteborn or moderfang
og sviv paa lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell
so fræa emnar seg og hamsar fell
og undrings-øre augo upp seg vender:
Or djupe himlar slær ein baaregong
av evig skapings-gir og sfæresong
som helsar frendeblidt mot døkke strender.

Det er ein lengt i det meste av det han skriv, ein lengt mot det andre, det vi ikkje augnar til dagleg. Diktet «Eg trøytar dei dimsvalevdagar» avsluttar slik: 

« Eg lengtar til hangande hagar

der staupet med nektaren gjeng

i kjærvene-lag, og dei dagar

sig kveldblidt i draumenatt- seng.»

Kanskje er det « einstad i rømdenn ein avdøles stad»  der noko kan « vogge og stille min svidande sårbrand til tagnad.». (Timann skrid undan)

Olav Nygard sluttar ikkje å inspirera, eg har tidlegare skrev om professor Asbjørn Aarnes sitt verk « Poesien hos Olav Nygard» som kom for tjue år sidan. Forfattaren Erlend O.Nødtvedt kom i fjor med diktsamlinga « Olav Nygards seng». Både Klassekampen og Dag og Tid har hatt lengre artiklar i høve 100 års markeringa.Det er planlagt fleire arrangement i løpet av året, ikkje minst i Modalen, heimkommunen til diktaren der hovudarrangementet finn stad i slutten av august.

Dei små ting

 Ein liten tekst frå 1988 om dei små og tilsynelatande uvesentlege detaljane i tilveret. Det er lenge sidan, men kanskje er det desse detaljane som sit att i minnet?

Kanskje er det dei små ting i livet som er vesentlege, kanskje berre dei? Dei små uvesentlege detaljane som langsamt glir forbi utan å skapa  dei store kjenslene, utan å røra intelektets trong til refleksjon , utan å merka minnet med den minste antydning om noko varig.Tilsynelatande er det motsetnaden til dei betydningsfulle hendingane i liva våre; milepælane, vendepunkta, inngongen til nye kapittel i livssoga. Det som ligg imellom er den grå og samanflytande kvardagen. Eit hav av dagar der alt flyt saman til eit disig landskap når tidas nådelause straum gjev perspektivets avstand. Kva er alt dette som fyller tomromet i tida, dette som var mine referansepunkt for 5,10 eller 15 år sidan, og ein gong vil vera det om 30,40 eller 50 år sidan. Alle desse augneblinkane som ikkje var til stades men berre ein del av vegen. Ein dag vil dei vera lengtingas mål og innhald, men no….

Ein tur med barna i skogen, ein stillferdig samtale, musikk, eit dikt, åleine på fjellet, morgonen, våren, ein hausttung avskil, tause kjærteikn, bøn utan ord, ei hjelpsam hand. Dette som skulle vera nærver, men kanskje ikkje er det, kanskje ikkje før lengtinga gjer sjela til eit rom av avstand?

« Look back on time

with kindly eyes,

He doubtless did his best

How softly sink his trembling  sun

In human natures west.»

Emuly Dickinson.

Er ikkje tida ein fiende vi stadig kjempar Don Quijotes kamp mot ? Gjorde tida likevel sitt beste? Kva har vi då å frykta?

The Zone of Interest

 Konserten « Håpets musikk» i Kilden i høve Holocaustdagen var ei sterk og fin oppleving. Konserten vart også sendt i NRK2 i går. Musikk frå Theresienstadt av komponistar som Pavel Haas, Victor Ullmann og ikkje minst Ilse Weber. Hennar voggesong vart framført av  orkesteret men diverre ikkje med vokalist. Voggesongen Wiegala som ho sang for barna i gasskammeret er eit av dei mest gripande uttrykk for dette meininglause folkemordet! Vi fekk og musikk av Mahler, Korngold, Ståle Kleiberg og Rolf Gupta.

Litt i tråd med dette såg vi filmen « The Zone of Interest» av den engelske regissøren Jonathan Glazer som nyleg hadde premiere. Filmen er nominert til ei rekkje prisar og har fått svært gode anmeldingar. Kort fortalt handlar filmen om dagleglivet til kommandanten i Auschwitz Rudolf Höss, kona Hedwig og dei fem barna. Dei lever eit tilsynelatande harmonisk familieliv i ein villa med vakker hage lokalisert like opp til utryddingsleiren. Vi ser ikkje noko av sjølve leiren, bare røyken frå krematoriet i bakgrunnen, men og lyden frå toga som rullar inn, skrik, kommandorop og skotsalver. Med denne bakgrunnen leikar barna i hagen, søm i sømjebassenget, er med faren på ridetur eller kajakkpadling. Om kvelden les Rudolf Höss eventyr for barna, i filmen karakteristisk nok « Hans og Grete» og skildringa av den onde heksa som blir brent! Hedwig går rundt og gledar seg over det fine huset og den vakre hagen, ho blir fortvila når mannen i 1943 blir forfremma og dei kanskje må reisa frå dette idylliske livet. Ein av dei tre døtrene Brigitte fortel i eit intervju i USA der ho busette seg under nytt navn, at det var ei harmonisk tid og Rudolf Höss var ein snill og god far. Det stemmer nok men det gjer situasjonen enno meir kontrastfylt og absurd. På den eine sida den omsorgsfulle faren som er glad i sin familie og sine hundar og hestar, i den same mannen. ein iskald organisator av drapet på tre og ein halv million menneske. ( i rettsaka korrigerte han det til to og ein halvmillion, den siste millionen døydde av svolt og sjukdom) Musikken og lydbilete er ubehageleg og er med på å understreka  det uhyggelege og urovekkande ved filmen, dette er ingen « feel good film». Små detaljar er og med på å understreka dette, barnet som leikar med gulltenner, ein støvel vaska under ein kran i hagen, aske strødd på hagebed, korte nattlege scener av ei jente som syklar rundt og grev i aska, glimt frå dagens holocaust utstilling i Auschwitz som vi og såg for eit par år sidan.

Mennesket har ein komplisert natur som vi aldri blir ferdig med å utforska. Hannah Arendt skreiv om ondskapens banalitet etter å ha følgd rettsaka mot Adolf Eichmann. Historikaren Laurence Rees skriv om nazistiske krigsforbrytarar som når dei fekk press på seg uttalte at dei trudde dei handla rett den gangen! Det gjorde nok og Rudolf Höss utan tvil. Angra han ? Filmen antydar det i ein sluttscene, og han skal og ha skreve noko  angerfullt like før han vart henretta i Auschwitz  16.april 1947. Kanskje var det likevel noko tilbake av hans katolske oppvekst?

Skytshelgen for fred i Palestina

 Dette vart skreve i samband med helligkåringa av Mariam Baourdy i 2015. Som skytshelgen for fred i Palestina er det meir aktuelt enn nokon gong.

Den hellige Mariam av Den korfestede Kristus.

Det er ikke hver dag at vi får en ny helgen i Karmel. Desto større var gleden 17. mai i år da pave Frans helligkåret Mariam Baourdy, kristen palestiner og  karmelsøster, mystiker og visjonær,  og ikke minst klostergrunnlegger i Det hellige land. ”I henne taler alt om Jesus” sa pave Johannes Paul II da hun ble saligkåret 13. november 1983, og sjelden passer vel en karakteristikk bedre.  Mariam har også blitt kalt ”Palestinas lilje”. ”Den hellige Ånds evangelist”, ”Den lille arbabiske”, ”Al-Qidissa”(den hellige) eller som hun selv sa, ” en liten søster for alle”.

Mariam ble fødd 5.januar 1846 i Abellin i Galilea, en liten landsby som ligger mellom Nazaret og Haifa. Hun var definitivt et bønnesvar. Foreldrene var fattige men fromme gresk-katolske kristne(melkittisk ritus), de hadde alt mistet 12 barn i tidlig spebarnsalder, og hadde nok gitt opp håpet om å få barn som levde opp. Som en siste utvei valfartet de til Bethlehem for å be Gud gi dem en datter, de lovet å kalle henne  Mariam etter Jomfru Maria. Året etter fikk de som ved et under en datter, hun ble døpt Mariam  og fermet like etter fødselen slik skikken tilsier etter melkittisk ritus. Året etter fikk Mariam en bror Boulos(Paulus) som også levde opp. Men tragedien rammet den lille familien, i 1849 døde begge foreldrene og barna ble adoptert av slektninger. Mariam kom til en onkel som et par år senere flyttet med hele familien til Alexandria i Egypt. Der hadde hun en god oppvekst inntil onkelen avtalte giftermål da hun var 12 år gammel. Mariam hadde alt viet livet sitt til Gud, hun nektet å gifte seg og skar av seg håret. Onkelen reagerte med raseri, og Mariam ble behandlet som en slave i huset. Situasjonen var svært vanskelig for henne, hun prøvde å skrive brev til broren med tanke på å komme tilbake til Palestina. En tjener lovet å hjelpe henne, men hadde som baktanke å få henne til å bli muslim. Mariam svarte han: ”Jeg muslim, aldri ! Jeg er en datter av den katolske, apostoliske og romerske Kirke. Ved Guds nåde håper jeg å holde fast ved min religion som er den eneste sanne.”  Tjeneren reagert med raseri og prøvde å skjere over halsen på Mariam,deretter etterlot han henne  dødelig såret i en bakgate. Det er verdt å merke seg at det skjedde 8. september – en Mariadag som Mariam alltid senere skulle ha et spesielt forhold til.  Hun forteller videre at hun våknet opp i en ”grotte” der en blåkledt kvinne pleiet henne i fire uker. Mariam kom seg gradvis og kunne forlate ”grotten” og fikk seg etter hvert arbeid som hushjelp i en familie. Hun var senere overbevist om at det var Jomfru Maria som hadde reddet henne. En ikke-troende lege som senere undersøkte henne kunne bekrefte at hun hadde hatt en livstruende skade, at hun overlevde karakteriserte han som et under og gudsbevis!

Mariam ønsket å dra til broren i Palestina, men ulike hendelser kom i veien og hun skulle aldri møte han igjen i dette livet. Hun lykkes imidlertid å ta seg til Palestina, og kom først til Jaffa, deretter Jerusalem før hun endte opp i Beirut. Der fikk hun arbeid som hushjelp hos den syriske familien Naggiar som hadde en datter i Marseille. Familien tilbød henne jobb som hushjelp hos datteren, og i 1863 dro hun sammen med herr Naggiar til Marseille. Mariam var på denne tiden nærmest analfabet og kunne knapt et ord fransk. Mariam kjente etter hvert kallet til klosterlivet, men hvor skulle hun finne et kloster som ville ta imot henne ? En dag hun er på vei til messen  oppdager hun at en mann med et lite barn i hånden følger etter henne. Med et smil sier han: ”Jeg vet at du vil gå i kloster. Jeg skal følge etter deg til du er i et kloster.”  Var det St.Josef som talte til henne ? Mariam ble iallfall tatt i mot av St. Josefsøstrene i Capelette utenfor Marseille. Etter to år som novise  var det avstemming om hun skulle få bli eller sendt ut i verden igjen, det ble flertall for det siste. Det var delte meninger om henne i kommuniteten, ikke minst fikk de mystisk-ekstatiske fenomenene som fulgte henne  fikk mange til å reagere. Mariam falt stadig i ekstase og hadde visjoner, hun utviklet sårmerker(stigmata) og ble løftet opp (levitasjoner). Hun passet kanskje bedre i et kontemplativt kloster ? Søster Veronica av pasjonen som hadde ansvar for novisene var konvertitt fra Den anglikanske Kirken, hun hadde lenge kjent kallet til å tre inn i Karmel og hadde nå fått tillatelse fra Vatikanet til å skifte orden. Hun inviterte Mariam til å bli med og det ble gitt  lov til det, slik skjedde det at de begge en junidag i 1867 kom til karmelittklosteret i Pau i sør-vest Frankrike. Mariam fikk  her ordensnavnet Soeur Marie de Jésus Crucifié. (Søster Mariam av Den korsfestede Kristus). På denne tiden var det et skille mellom legsøstre og korsøstre, som knapt lesekyndig ble Mariam legsøster der det hovedsaklig ble praktisk arbeid som falt på henne. Mariam fortsatte å falle i ekstase og oppleve visjoner, i mai 1868 opplevet hun lik Teresa av Avila å få hjertet ”gjennomboret” (transverberasjon). ”Hvem har trøstet mitt hjerte ? Det er du min elskede. Hvem har slukket dets tørst ? Det er du min kjærlighet ” uttrykker hun etterpå.

Biskop  Marie-Ephrem var karmelitt, professor i dogmatikk og misjonær i India, han planla å grunnlegge et karmelittkloster i Mangalore i India. I august 1870 tok seks karmelsøstre og mellom dem Mariam, ut på den strabasiøse reisen fra Marseille til India. Da følge kom frem til Mangalore i november var bare tre av søstrene i live. Sammen med to prester og biskop Marie-Ephrem skulle disse søstrene grunnlegge det første karmelittklosteret i India. Der skulle Mariam året etter  avlegge sin evige løfter også som den første i India. Det ble ingen lett tid for Mariam, hun slet med både fysiske plager, åndelig mørke og følelsen av å være besatt av djevelen. Høsten 1872 ble det derfor besluttet å sende henne tilbake til moderklostret i Pau. Mariam ble tatt varmt imot der , og fikk oppleve en tid med stor indre fred. Hun lengtet bare etter ”Jesus, hans vilje og stillheten.”  Men tiden med fred og ferie som hun kalte det, var i virkeligheten bare en forberedelse til en ny oppgave Gud hadde lagt på henne, nemlig grunnleggelsen av et karmelittkloster i Palestina.

Søster Mariam blir snart klar over sitt nye kall, og alt la seg etter hvert til rette. Pave Pius IX gir sin tillatelse,” La disse barn reise med min velsignelse!” skal han ha sagt. Det økonomiske faller også på plass i det en ung og velstående adelskvinne, Berthe Dartigaux, vil bidra til finansieringen. 20.august 1875 drar så en gruppe bestående av ni søstre, to prester og Berthe Dartigaux fra Pau til Palestina. På veien er de innom Lourdes der Maria nylig har vist seg for Bernadette, ryktet om at Mariam også er hellig har nådde byen og mange flokker seg rundt henne. 6. september går de i land i Jaffa og kommer etter hvert til Bethlehem via Jerusalem. I slutten av september kan de midlertidig flytte inn i et hus i påvente av at et nytt kloster kan bygges. Mariam har fått en visjon om både utforming og plassering av klosterbygning, hun får også i oppdrag av priorinnen å overvåke og organisere byggearbeidet. Vi ser en klar parallell til Teresa av Avila, det er ingen motsetning mellom å være mystiker og praktisk anlagt, snarere tvert imot.  Mariam har også sette for seg et kloster i Nazaret, og i mai 1878 legger hun og et par andre søstre ut for å finne en passelig tomt for klosteret. Turen blir også en pilegrimsreise der de er innom Ain Karem, der Maria besøkte Elisabeth, Elias grotte på Karmelberget, Emmaus, Mariams hjemby Abellin og tilslutt grotten der jomfru Maria fikk budskapet fra engelen Gabriel. Berthe Dartigaux kjøper en tomt der det i 1910 blir oppført et karmelittkloster nord for Bebudelsesgrotten. Mariam skal ikke få oppleve det, hun er syk og utmattet og har bare få måneder igjen å leve.

Tilbake i Bethlehem blir Mariams helse dårligere, hun står likevel på og organiserere byggearbeidet. ”Jeg gjør så mye jeg kan for at alt snart skal bli ferdig, og dere etter min død skal få fred og ro.” 22. august faller hun og brekker armen i det hu skal forsyne arbeiderne med drikkevann. Det går koldbrann i armen og under store smerter går det mot slutten for Mariam. Hun dør etter å ha kysset krusifikset  på morgenen  den 26. august 1878, hennes siste ord er: ” Å ja, barmhjertighet.” Mange møtte for å delta i begravelsen dagen etter, alle vil ta farvel med sin elskede ”Al-Qidissa”. Hun fikk til slutt hvile  ved inngangen til klosterets nye kapell, der det hvert år kommer mange pilegrimer for å be om hennes forbønn.

Men Mariams virksomhet tok ikke slutt ved hennes død, mange har  senere fått hjelp på hennes forbønn. 13. november 1983 bli hun så saligkåret og 17. mai i år helligkåret. Hennes budskap er enkelt og på mange måter tilsvarende det Thérèse av Lisieux kom med et par ti år senere, men Mariams liv var til de grader mer hendelsesrikt og dramatisk. ” Jeg er ingenting, jeg kan ingenting, men jeg håper på Guds barmhjertighet” sier Mariam og uttrykker  dermed det som også er budskapet i Thérèses ”lille vei”.   Mariam var oppvokst i et område med muslimsk flertall og der de kristne praktisert østlig liturgi og spiritualitet. Det kan forklare hennes vektlegging  av Den hellig Ånd, Mariam blir ofte kalt ”Den hellige Ånds evangelist”. Dette  har også et annet viktig aspekt i det Mariam kan fungere som en brobygger mellom den østlige og vestlige del av kristenheten, men også mellom kristne og muslimer I Midt-Østen.. Karakteristisk nok var representanter for de palestinske myndigheter med president Abbas i spissen til stede på Petersplassen  17.mai da Mariam sammen med en annen palestinsk kvinne, Marie Alfonsine grunnlegger av ordenen ”Soeur de Rosaire”, ble kanonisert. Disse to palestinske helgener ber helt sikkert kontinuerlig om fred og forsoning i hele Midt-Østen !

Mariam hadde naturlig nok også en særlig forkjærlighet for Jomfru Maria som hun også hadde navn etter. Hun var overbevist om at det var Maria som reddet henne under hennes ”martyrium” i Alexandria. Broder William Marie Marchant skriver om dette: ”Mariam hadde erfart Marias nærver på en spesiell måte fremfor alt ved sitt ”martyrium”i Alexandria. ”Glem aldri siden nåden som Gud har gitt deg. Vær alltid full av kjærlighet” sa kvinnen i blått som hebredet henne , og gav henne grunnleggende råd for livet. Maria orienterer blikket 

Kyndelsmesse

 Vi nærmar oss Kyndelsmesse eller det som er den offisielle navnet på høgtidsdagen: " Herrenes framstilling i tempelet."

Herrens fremstilling i tempelet

«Herre nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære». Slik lovpriser den gudfryktige Simeon Jesus- barnet som Josef og Maria har brakt til tempelet førti dager etter fødselen, slik det er foreskrevet i Moseloven. Vi finn teksten i Lukas evangeliet, og Simeons lovsang har senere inngått som avslutningen på kompletorium, dagens siste liturgiske bønn før sengetid.

Josef og Maria var fromme jøder som holdt seg til lovreglene i skriften. Når de tok det førti dager gamle Jesus-barnet med til tempelet var det dels en rituelle renselse, en kvinne skulle bære frem et offer for å bli ren førti dager etter at hun hadde født, dels var det påbudet om at alle førstefødte tilhører Gud og skal bringes frem for Ham. Når vi 2. februar feirer «Herrens fremstilling i tempelet» er det til minne om denne hendelsen beskrevet i evangeliet. Dagen har tidligere hatt ulike betegnelser, Lysmesse, Kyndelsmesse, Maria lysmesse, men den siste liturgireformen slår fast at dette er en Kristusfest med vekt på at den inkarnerte Gud blir frembåret i tempelet og tar det i besittelse.  Men det er også en lysfest, Kristus er lyset som er kommet til jorden og skal lyse for hedningene. Det gamle norske navnet Kyndelsmesse henspiller på dette (Kyndill på norrønt - candela på latin), og alt på firehundretallet gikk man i lysprosesjon denne dagen. Frem til 1771 var Kyndelsmesse en helligdag i Norge, og den siste generasjonen som markerte dagen på bygdene i Norge levde så sent som på 1900- tallet!

( St. Ansgar nytt)

Magnus lagabøters landslov

 Norge er eit lov- land, nasjonaldagen er til minne om at vi fekk ei grunnlov på Eidsvoll i 1814, lovgjevingsprosessen er open med mange høyringsinstansar og folk har generelt stor tiltru til lovverket og rettssystemet! Det har naturlegvis ikkje alltid vore slik, i det gamle ættesamfunnet var det opptil den enkelte å ta seg til rette berre støtta av ætta, det eksisterte ingen sentral statsmakt som gav lover og dømde i rettssaker. Den moderne rettsstaten vaks gradvis fram, men enkelte hendingar og personar gjorde til at ein samfunnet  brått vart flytta fleire hakk framover med hensyn til lov og rett. I år feirar vi 750 års jubileum for Magnus Lagabøters landslov, og såvel bøker som arrangementer er planlagt i samband med dette jubileet. Eg trur nok mange opplever at dei har lite kunnskap om denne kongen og det han utretta i siste halvdel av 1200 talet, iallfall hadde underteikna berre fragmentarisk kunnskap om denne delen av norsk historie! Rettshistorikar Jørn Øyrehagen Sunde kom nyleg med ei bok om kongen og landslova han skapte, « Kongen, lova og landet». Boka er grundig og informativ, og gjev kunnskap om politisk historie på 1200 talet, tidlegare lover, prosessen med å forma lovsamlinga, og vi møter og denne fromme og handlekraftige kongen, rett nok med forbehald om at ein har relativt lite kunnskap om han.

Magnus var son til Håkon Håkonson ( Håkon 4.) og var eigentleg ikkje tiltenkt kongekruna, men då den eldre broren Håkon ung og sonen hans Sverre døydde, var det Magnus som stod lengst framme i arverekkja. Etter det turbulente 1100 talet med borgarkrigar var 1200 talet fredelegare og kong Magnus var definitivt ein fredeleg og svært from person, som prioriterte  lovarbeidet framfor krigføring. På byrjinga  av 1200 talet kom fransiskanar munkar til Bergen, og sannsynlegvis fekk Magnus si utdanning hos dei. Der fekk han også sjå baksida av samfunnet, dei kronisk sjuke og fattige, dette kom til å prega  grunntanken i Magnus si lovgjeving. Kanskje var han fransiskanar i sitt indre festen av livet. Han nytta seg seinare av fransiskanarmunkar som utsendingar for å forhandla fram fredsavtalar med England og Skottland. Karakteristisk for den fromme kongen som såg seg som Guds ombudsmann på jorda, er at han i sitt testamente tilgodesåg almisser til dei fattige. Han og dronninga Ingeborg vart og gravlagt i fransiskanarkyrkja, ikkje i  hovudkyrkja ved Håkonshallen.

På 1200 talet hadde Norge vorte ein del av den kristne, europeiske kulturen, folk reiste nedover Europa for å studera eller dra på pilegrimsreise, det var og diplomatisk  samband og giftarmål mellom dei europeiske fyrstehusa. Søster til Magnus Kristin  vart i 1257 gift med ein prins i Castilla som ledd i å knyta eit tettare samarbeid med kong Alfons 10. Eit stor følge reiste med Kristin , mellom dei og fleire som vart sentrale i arbeidet med Magnus lovarbeid. Castilla vart kome langt i å utarbeida eit lovverk, og nordmennene fekk med seg nyttig kunnskap om dette. Landslova var på mange måtar unik i europeisk samanheng, berre i tre andre land var det noko tilsvarande. Magnus såg seg kalla av Gud, og i landslova kjem det nye menneskesynet klårt fram. Alle menneske er skapt av Gud  og har verdi, også dei fattige og utstøtte. Det vart ein klårare skilje mellom rett og makt, ein kunne ikkje lenger ta seg til rette med hevn etter eige hovud. Dei første rettane for fattige og arbeidsuføre kom på plass, dei hadde krav på hjelp gjennom  almisser og legdeordninga. Kvinner fekk og betre rettsvern, dei kunne ikkje lenger giftast bort mot sin vilje. Dei fekk og arverett, rett nok mindre enn mennene. Lova stod heller ikkje lenger fram som elitens maktmiddel, det vart og rom for skjønn når ei bokstaveleg bruk av lova gav eit urimeleg resultat. Då skulle ein dømma slik at ein kunne svara for Gud på dommensdag.

Landslova vart kopiert i mange eksemplar og spreidd utover landet, sannsynlegvis eit eksemplar for kvar 11-1200  innbyggjar. Slik sett kom lova til å få stor innverknad på ettertida og vart først avløyst av Kristian 4. lovverk på 1600 talet. I følgje Jørn Øyrehagen var Magnus lagabøters  landslov som vi no skal markera, radikal og framtidsretta og la det første grunnlaget for moderne statsdanning og det rettssamfunnet vi  har idag!

Nyttår og poesi

 Første nyttårsdag og overgang til eit nytt år 2024. Verdssituasjonen maner ikkje til optimisme, kanskje må ein då finna ei trøyst i poesien? Asbjørn Aarnes som eg nyleg skreiv om, og som ville fylt 100 år i fjor, kom i 2012 med boka « 52 norske dikt….. forutan dagklår visse.» der han har med dikt av 52 sentrale norske poetar frå Henrik Wergeland til Ronny Spaans. Han har korte presentasjonar av desse 52 som nok har vore viktige for han personleg, ikkje minst Emil Boyson som han har med to dikt av « Vindu i februar» og det djupt eksistensielle « Rast ved rinnende vann».

« Trett er vort hjerte ikke ,

men dagen er blitt kveld.

Vi stanser.Gjennom vor taushet

toner vannenes væll.

Vi hører i elve - susen

at evigheten er nær.

Vi fødtes til jorden. Vi møttes.

Vi hadde hinannen kjær.

Om litt kan vi intet høre

- dette er Alt vi vet.

Vannet skal videre bruse

gjennom all evighet.»

Fleire av dikta rører ved noko av det same, vi har inga dagklår visse om tida - åra som ligg framom oss, livet i det heile. Ordet er henta frå Tor Jonssons dikt « Så stig då i meg, einsemd» der han skriv « Mitt liv var draum forutan dagklår visse.» Men vi veit at dette livet, denne røyndomen ikkje er varig som Ivar Aasen skriv i “ Sumarkvelden”:

“Det kjem ein Dag, daa kvar ein Blom, som bider,

er fallen av ; og slikt eit Fall er stort.

Di skal eg sjaa Blomen, fyrr han blaknar,

Og nøyta Sumarn, fyrr eg honom saknar.»

Røyndomen er heller ikkje så lett å forstå, « Jeg ser, jeg ser….Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underligt….» skriv Sigbjørn Obstfelder. Eller Inger Hagerup som skriv : « Jeg satt i en båt og ble rodd mot  havet av en som er blind.» Han har og med Olaf Bull som avsluttar diktet «Stenen» med: 

« Men drømmen forblev i mitt hjertes natt;

fra ungdom til moden alder

søgte mitt sinn forgjeves at gribe

den sten som bestandig falder - »

Denne uroen vi ber på, denne « vokeverken» kva kan stogga og lindra den som Olav Nygaard spør?   Kanskje er vi heldige og som Olav Aukrust erfarar :

« Jordi sprengde sin drake - ham,

eg tykte ho skein forklaara

og sumde som skinande svane fram,

ja, frigjord og sigerskaara.»