Skytshelgen for fred i Palestina

 Dette vart skreve i samband med helligkåringa av Mariam Baourdy i 2015. Som skytshelgen for fred i Palestina er det meir aktuelt enn nokon gong.

Den hellige Mariam av Den korfestede Kristus.

Det er ikke hver dag at vi får en ny helgen i Karmel. Desto større var gleden 17. mai i år da pave Frans helligkåret Mariam Baourdy, kristen palestiner og  karmelsøster, mystiker og visjonær,  og ikke minst klostergrunnlegger i Det hellige land. ”I henne taler alt om Jesus” sa pave Johannes Paul II da hun ble saligkåret 13. november 1983, og sjelden passer vel en karakteristikk bedre.  Mariam har også blitt kalt ”Palestinas lilje”. ”Den hellige Ånds evangelist”, ”Den lille arbabiske”, ”Al-Qidissa”(den hellige) eller som hun selv sa, ” en liten søster for alle”.

Mariam ble fødd 5.januar 1846 i Abellin i Galilea, en liten landsby som ligger mellom Nazaret og Haifa. Hun var definitivt et bønnesvar. Foreldrene var fattige men fromme gresk-katolske kristne(melkittisk ritus), de hadde alt mistet 12 barn i tidlig spebarnsalder, og hadde nok gitt opp håpet om å få barn som levde opp. Som en siste utvei valfartet de til Bethlehem for å be Gud gi dem en datter, de lovet å kalle henne  Mariam etter Jomfru Maria. Året etter fikk de som ved et under en datter, hun ble døpt Mariam  og fermet like etter fødselen slik skikken tilsier etter melkittisk ritus. Året etter fikk Mariam en bror Boulos(Paulus) som også levde opp. Men tragedien rammet den lille familien, i 1849 døde begge foreldrene og barna ble adoptert av slektninger. Mariam kom til en onkel som et par år senere flyttet med hele familien til Alexandria i Egypt. Der hadde hun en god oppvekst inntil onkelen avtalte giftermål da hun var 12 år gammel. Mariam hadde alt viet livet sitt til Gud, hun nektet å gifte seg og skar av seg håret. Onkelen reagerte med raseri, og Mariam ble behandlet som en slave i huset. Situasjonen var svært vanskelig for henne, hun prøvde å skrive brev til broren med tanke på å komme tilbake til Palestina. En tjener lovet å hjelpe henne, men hadde som baktanke å få henne til å bli muslim. Mariam svarte han: ”Jeg muslim, aldri ! Jeg er en datter av den katolske, apostoliske og romerske Kirke. Ved Guds nåde håper jeg å holde fast ved min religion som er den eneste sanne.”  Tjeneren reagert med raseri og prøvde å skjere over halsen på Mariam,deretter etterlot han henne  dødelig såret i en bakgate. Det er verdt å merke seg at det skjedde 8. september – en Mariadag som Mariam alltid senere skulle ha et spesielt forhold til.  Hun forteller videre at hun våknet opp i en ”grotte” der en blåkledt kvinne pleiet henne i fire uker. Mariam kom seg gradvis og kunne forlate ”grotten” og fikk seg etter hvert arbeid som hushjelp i en familie. Hun var senere overbevist om at det var Jomfru Maria som hadde reddet henne. En ikke-troende lege som senere undersøkte henne kunne bekrefte at hun hadde hatt en livstruende skade, at hun overlevde karakteriserte han som et under og gudsbevis!

Mariam ønsket å dra til broren i Palestina, men ulike hendelser kom i veien og hun skulle aldri møte han igjen i dette livet. Hun lykkes imidlertid å ta seg til Palestina, og kom først til Jaffa, deretter Jerusalem før hun endte opp i Beirut. Der fikk hun arbeid som hushjelp hos den syriske familien Naggiar som hadde en datter i Marseille. Familien tilbød henne jobb som hushjelp hos datteren, og i 1863 dro hun sammen med herr Naggiar til Marseille. Mariam var på denne tiden nærmest analfabet og kunne knapt et ord fransk. Mariam kjente etter hvert kallet til klosterlivet, men hvor skulle hun finne et kloster som ville ta imot henne ? En dag hun er på vei til messen  oppdager hun at en mann med et lite barn i hånden følger etter henne. Med et smil sier han: ”Jeg vet at du vil gå i kloster. Jeg skal følge etter deg til du er i et kloster.”  Var det St.Josef som talte til henne ? Mariam ble iallfall tatt i mot av St. Josefsøstrene i Capelette utenfor Marseille. Etter to år som novise  var det avstemming om hun skulle få bli eller sendt ut i verden igjen, det ble flertall for det siste. Det var delte meninger om henne i kommuniteten, ikke minst fikk de mystisk-ekstatiske fenomenene som fulgte henne  fikk mange til å reagere. Mariam falt stadig i ekstase og hadde visjoner, hun utviklet sårmerker(stigmata) og ble løftet opp (levitasjoner). Hun passet kanskje bedre i et kontemplativt kloster ? Søster Veronica av pasjonen som hadde ansvar for novisene var konvertitt fra Den anglikanske Kirken, hun hadde lenge kjent kallet til å tre inn i Karmel og hadde nå fått tillatelse fra Vatikanet til å skifte orden. Hun inviterte Mariam til å bli med og det ble gitt  lov til det, slik skjedde det at de begge en junidag i 1867 kom til karmelittklosteret i Pau i sør-vest Frankrike. Mariam fikk  her ordensnavnet Soeur Marie de Jésus Crucifié. (Søster Mariam av Den korsfestede Kristus). På denne tiden var det et skille mellom legsøstre og korsøstre, som knapt lesekyndig ble Mariam legsøster der det hovedsaklig ble praktisk arbeid som falt på henne. Mariam fortsatte å falle i ekstase og oppleve visjoner, i mai 1868 opplevet hun lik Teresa av Avila å få hjertet ”gjennomboret” (transverberasjon). ”Hvem har trøstet mitt hjerte ? Det er du min elskede. Hvem har slukket dets tørst ? Det er du min kjærlighet ” uttrykker hun etterpå.

Biskop  Marie-Ephrem var karmelitt, professor i dogmatikk og misjonær i India, han planla å grunnlegge et karmelittkloster i Mangalore i India. I august 1870 tok seks karmelsøstre og mellom dem Mariam, ut på den strabasiøse reisen fra Marseille til India. Da følge kom frem til Mangalore i november var bare tre av søstrene i live. Sammen med to prester og biskop Marie-Ephrem skulle disse søstrene grunnlegge det første karmelittklosteret i India. Der skulle Mariam året etter  avlegge sin evige løfter også som den første i India. Det ble ingen lett tid for Mariam, hun slet med både fysiske plager, åndelig mørke og følelsen av å være besatt av djevelen. Høsten 1872 ble det derfor besluttet å sende henne tilbake til moderklostret i Pau. Mariam ble tatt varmt imot der , og fikk oppleve en tid med stor indre fred. Hun lengtet bare etter ”Jesus, hans vilje og stillheten.”  Men tiden med fred og ferie som hun kalte det, var i virkeligheten bare en forberedelse til en ny oppgave Gud hadde lagt på henne, nemlig grunnleggelsen av et karmelittkloster i Palestina.

Søster Mariam blir snart klar over sitt nye kall, og alt la seg etter hvert til rette. Pave Pius IX gir sin tillatelse,” La disse barn reise med min velsignelse!” skal han ha sagt. Det økonomiske faller også på plass i det en ung og velstående adelskvinne, Berthe Dartigaux, vil bidra til finansieringen. 20.august 1875 drar så en gruppe bestående av ni søstre, to prester og Berthe Dartigaux fra Pau til Palestina. På veien er de innom Lourdes der Maria nylig har vist seg for Bernadette, ryktet om at Mariam også er hellig har nådde byen og mange flokker seg rundt henne. 6. september går de i land i Jaffa og kommer etter hvert til Bethlehem via Jerusalem. I slutten av september kan de midlertidig flytte inn i et hus i påvente av at et nytt kloster kan bygges. Mariam har fått en visjon om både utforming og plassering av klosterbygning, hun får også i oppdrag av priorinnen å overvåke og organisere byggearbeidet. Vi ser en klar parallell til Teresa av Avila, det er ingen motsetning mellom å være mystiker og praktisk anlagt, snarere tvert imot.  Mariam har også sette for seg et kloster i Nazaret, og i mai 1878 legger hun og et par andre søstre ut for å finne en passelig tomt for klosteret. Turen blir også en pilegrimsreise der de er innom Ain Karem, der Maria besøkte Elisabeth, Elias grotte på Karmelberget, Emmaus, Mariams hjemby Abellin og tilslutt grotten der jomfru Maria fikk budskapet fra engelen Gabriel. Berthe Dartigaux kjøper en tomt der det i 1910 blir oppført et karmelittkloster nord for Bebudelsesgrotten. Mariam skal ikke få oppleve det, hun er syk og utmattet og har bare få måneder igjen å leve.

Tilbake i Bethlehem blir Mariams helse dårligere, hun står likevel på og organiserere byggearbeidet. ”Jeg gjør så mye jeg kan for at alt snart skal bli ferdig, og dere etter min død skal få fred og ro.” 22. august faller hun og brekker armen i det hu skal forsyne arbeiderne med drikkevann. Det går koldbrann i armen og under store smerter går det mot slutten for Mariam. Hun dør etter å ha kysset krusifikset  på morgenen  den 26. august 1878, hennes siste ord er: ” Å ja, barmhjertighet.” Mange møtte for å delta i begravelsen dagen etter, alle vil ta farvel med sin elskede ”Al-Qidissa”. Hun fikk til slutt hvile  ved inngangen til klosterets nye kapell, der det hvert år kommer mange pilegrimer for å be om hennes forbønn.

Men Mariams virksomhet tok ikke slutt ved hennes død, mange har  senere fått hjelp på hennes forbønn. 13. november 1983 bli hun så saligkåret og 17. mai i år helligkåret. Hennes budskap er enkelt og på mange måter tilsvarende det Thérèse av Lisieux kom med et par ti år senere, men Mariams liv var til de grader mer hendelsesrikt og dramatisk. ” Jeg er ingenting, jeg kan ingenting, men jeg håper på Guds barmhjertighet” sier Mariam og uttrykker  dermed det som også er budskapet i Thérèses ”lille vei”.   Mariam var oppvokst i et område med muslimsk flertall og der de kristne praktisert østlig liturgi og spiritualitet. Det kan forklare hennes vektlegging  av Den hellig Ånd, Mariam blir ofte kalt ”Den hellige Ånds evangelist”. Dette  har også et annet viktig aspekt i det Mariam kan fungere som en brobygger mellom den østlige og vestlige del av kristenheten, men også mellom kristne og muslimer I Midt-Østen.. Karakteristisk nok var representanter for de palestinske myndigheter med president Abbas i spissen til stede på Petersplassen  17.mai da Mariam sammen med en annen palestinsk kvinne, Marie Alfonsine grunnlegger av ordenen ”Soeur de Rosaire”, ble kanonisert. Disse to palestinske helgener ber helt sikkert kontinuerlig om fred og forsoning i hele Midt-Østen !

Mariam hadde naturlig nok også en særlig forkjærlighet for Jomfru Maria som hun også hadde navn etter. Hun var overbevist om at det var Maria som reddet henne under hennes ”martyrium” i Alexandria. Broder William Marie Marchant skriver om dette: ”Mariam hadde erfart Marias nærver på en spesiell måte fremfor alt ved sitt ”martyrium”i Alexandria. ”Glem aldri siden nåden som Gud har gitt deg. Vær alltid full av kjærlighet” sa kvinnen i blått som hebredet henne , og gav henne grunnleggende råd for livet. Maria orienterer blikket