Ein angrande Rudolf Höss ?

 Eg skreiv nyleg om filmen The Zone of Interest som skildrar kommandanten i Auschwitz Rudolf Höss og hans familie. På slutten stiller eg spørsmål om det likevel var noko att av hans katolske oppvekst? Overraskande nok får eg eit svar i ein artikkel i Catholic Herald av Angus Milne, ein engelsk religionslærar.

Han tek opp tråden i det filmen ikkje viser. Rudolf Höss lever lenge i dekning, men blir oppspora og arrestert i 1946. Året etter 16.april blir han avretta på same stad der han tidlegare var kommandant! Angus Milne peiker på at det skjedde noko med Höss i tida før avrettinga, han skreiv ned ein slags sjøvbiografi og han gav uttrykk for anger. Like før avrettinga skal han ha avlagt skriftemål, gjeve ei truserklæring og teke imot kommunion! Han hadde bede om ein spesiell prest som han tidlegare hadde sett opp til pga. hans mot i konsentrasjonsleiren og difor latt gå fri. Höss vaks opp i ein katolsk familie, han var ministrant som ung og faren hadde tenkt ein geistlig karriere for sonen. Han skal ha teke avstand frå katolisismen som 22 åring, muligens etter at ein prest han gjekk til skriftemål hos hadde brote teieplikta og røpa noko til Rudolf Höss sin far. Å bryta teieplikta i eit skriftemål er noko av den alvorlegaste synd ein prest kan gjera.Uansett om det er sant eller ikkje valgte Rudolf Höss etter kvar Hitler som sin frelsar og nazismen som sin religion. Men før han fekk renneløkka rundt halsen skal han ha gjeve følgjande erklæring:

« Mitt samvit tvingar meg til å gje følgjande erklæring. Åleine på fengselscella mi har eg kome til den bitre innsikta at eg har synda grovt mot menneskeheita. Som kommandant i Auschwitz var eg ansvarleg for å utføra ein del av « Det tredje rikets» grusomme planar for menneskeleg tilintesgjering . Ved å utføra det har eg påført menneskeheita fryktelege sår.»

Angus Milnes studentar er fascinert over skriftemålet og spør ofte om alle synder kan bli tilgjevne? Ja, Kyrkja lærer det under visse forutsetningar. Å avvisa at Rudolf Höss kan bli frelst er ikkje å stilla spørsmål  ved størrelsen på hans brotsverk, men å tvila på styrken i Kristi frelsande kjærleik.

Katekismen oppsummerar desse forutsetningar :« Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver - og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftebarnet, som skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.»

Georges Bernanos

 Den franske nettsida Aleteia markerar at det i dag er 136 år sidan forfattaren Gerorges Bernanos ( 1888 - 1948) vart fødd. Han gav ut eit førtitalls verk, men her trekk dei fram fem verk som er viktige å ha kjennskap til. Det første er librettoen til Francis Poulenc opera Dialogue des Carmelites, debutromanen Sous le soleil de Satan ( Under Satans sol), Les grands cimetieres sous la lune ( De store gravplasser i måneskinn) som handlar om den spanske borgarkrigen, Journal d’un curé de campagne (En landsbyprests dagbok) som er den som er mest kjent i Norge, og til slutt La France contre les robots som  er eit skrift med kritikk av den moderne samfunnsutviklinga litt i tråd med Orwells 1984. Personleg ville eg kanskje og teke med dei to romanane som på norsk har fått tittelen Monsieur Ouine og Miserere.

Bernanos er utan tvil ein av dei store i fransk litteratur i forige hundreår, hans romanar loddar djupt både psykologisk og metafysisk. Sentral står kampen mellom det gode og det onde, ikkje bare i psykologisk og eksistensiell forstand, men og andeleg der Guds nåde vert ei avgjerande kraft. Det er ikkje alltid så lett å sjå i ei trøstelaus verd der språllæraren monsieur Ouine  blir ein inkarnasjon av ondskap. Men når ondskapen har gått langt nok bryt nåden igjennom som når Chantal i En landsbyprest dagbok seier: « Jeg skal gjøre det onde for dets egen skyld.» Presten svarar henne: « Da vil de finne Gud.»

Bernanos liv var omskiftelege med oppturar og nedturar, mange reiser og opphald i både Spania og Sør- Amerika før han etter krigen vendte tilbake til Frankrike der han døydde 60 år gammal. Han var ikkje bare romanforfattar men og ein krass og engasjert  polemikar og samfunnsdebattant. Han var skeptisk til utviklinga i det moderne samfunnet, fleire av hans essay er omsett og utgjeve av Sven Kærup Bjørneboe som nok såg ein åndsfrende i Bernanos. Bernanos var heile livet ein truande katolikk og det gjennomsyrar alt han skreiv. Han kom på kant med Kyrkja då han kritiserte haldninga under Den spanske borgarkrigen. Han vart truga med ekskommunikasjon men forsvart av Andre Malraux og Simone Weil.

Dialogues  des Carmelites med tekst basert på Gertrud von Le Forts verk Den sist på skafottet og bearbeidd av Bernanos er  Francis Poulencs mesterverk som han arbeidde på i 1953-56, og som hadde premiere på La Scala i Milano. Handling basert på martyriet til dei seksten kamelittnonnene frå Compiegne  i 1794 under Den franske revolusjonen. Ei historie om sterk tru og heroisk mot som gjer inntrykk.Forestillinga  vart for mange år sidan sett opp ved Den norske opera og vi såg forestillinga då. Den er på ny planlagt sett opp i vår. 

Aleteia siterar frå Blanche de La Force i Dialogues des Carmélites: « Ein er ikkje redd, ein innbiller seg å vera redd. Redsle er eit blendverk frå demonar.»

Olav Nygard 100 år

 11.februar var det hundre år sidan lyrikaren Olav Nygard gjekk ut av tida og inn i æva. Han hadde lenge slete med tuberkulose slik mange gjorde på den tida. Han hadde tenkt seg til Italia i von om at klimaet der ville betra helsa. Han kom ikkje lenger enn til ei sumarhytte på Opsal utanfor Oslo, og her skreiv han sine siste verselinergodt hjelpt av kona Rakel. Til sist skreiv ho ned det han kviskra fram, når han ikkje lenger var istand til å løfta pennen sjølv. Til sist ligg han i ein døs, så ser han mot taket og seier: « Eg ser ei sol.» Rakel svarar: « Det er sola som skal lysa deg heim, Olav.» Han svarar med eit « Ja» som vert hans siste ord før han går inn i den andre verda « bakum alt som auga ser og sansar.» Olav Nygard var ein visjonær mystikar som heile livet hadde fått små gløtt inn i den andre verda, det som ligg utanfor det vi til dagleg sansar. Han prøvde å skildra det i diktinga si, ikkje minst i den siste diktsamlinga « Ved vebande» som kom året før han døydde. « Sjåaren i norsk poesi» kallar Ronny Spaans han i ein artikkel i Dag og Tid i høve  hundreårsminne. Olav Nygard er ikkje lett tilgjengeleg korkje i form eller innhald. Dei færraste er interessert i visjonære syner korkje i dag eller på hans tid, språkleg skil han seg ut med mange ord som krev  at ein må slå dei opp, dessutan konstruerar han mange nye ordsamanstillingar. Filolog Kristin Fridtun skriv om dette i den same Dag og Tid utgåva. Ho peikar på ord som glòn - lysning, rygd- redsle, timd- augnesyn, øygning av noko fjernt, bægje- hindring, stenge, samansetjingar som flogskoddegry, hugsynsbivring, solsprettsus, saarverkstyng. Ho kallar han med rette ein « ordsmidingsmeister». Her eit døme med det vakre diktet « No reiser kvelden seg»:

No reiser kvelden seg

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,
tek ferdakaapa paa med gullrend saum
og burt fraa blaane etter blaane skundar
Det gular gjenom svale dal og lid
der skuggen ventar natta, brura si,
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar.
Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,
ris bljugt som gjenteborn or moderfang
og sviv paa lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell
so fræa emnar seg og hamsar fell
og undrings-øre augo upp seg vender:
Or djupe himlar slær ein baaregong
av evig skapings-gir og sfæresong
som helsar frendeblidt mot døkke strender.

Det er ein lengt i det meste av det han skriv, ein lengt mot det andre, det vi ikkje augnar til dagleg. Diktet «Eg trøytar dei dimsvalevdagar» avsluttar slik: 

« Eg lengtar til hangande hagar

der staupet med nektaren gjeng

i kjærvene-lag, og dei dagar

sig kveldblidt i draumenatt- seng.»

Kanskje er det « einstad i rømdenn ein avdøles stad»  der noko kan « vogge og stille min svidande sårbrand til tagnad.». (Timann skrid undan)

Olav Nygard sluttar ikkje å inspirera, eg har tidlegare skrev om professor Asbjørn Aarnes sitt verk « Poesien hos Olav Nygard» som kom for tjue år sidan. Forfattaren Erlend O.Nødtvedt kom i fjor med diktsamlinga « Olav Nygards seng». Både Klassekampen og Dag og Tid har hatt lengre artiklar i høve 100 års markeringa.Det er planlagt fleire arrangement i løpet av året, ikkje minst i Modalen, heimkommunen til diktaren der hovudarrangementet finn stad i slutten av august.

Dei små ting

 Ein liten tekst frå 1988 om dei små og tilsynelatande uvesentlege detaljane i tilveret. Det er lenge sidan, men kanskje er det desse detaljane som sit att i minnet?

Kanskje er det dei små ting i livet som er vesentlege, kanskje berre dei? Dei små uvesentlege detaljane som langsamt glir forbi utan å skapa  dei store kjenslene, utan å røra intelektets trong til refleksjon , utan å merka minnet med den minste antydning om noko varig.Tilsynelatande er det motsetnaden til dei betydningsfulle hendingane i liva våre; milepælane, vendepunkta, inngongen til nye kapittel i livssoga. Det som ligg imellom er den grå og samanflytande kvardagen. Eit hav av dagar der alt flyt saman til eit disig landskap når tidas nådelause straum gjev perspektivets avstand. Kva er alt dette som fyller tomromet i tida, dette som var mine referansepunkt for 5,10 eller 15 år sidan, og ein gong vil vera det om 30,40 eller 50 år sidan. Alle desse augneblinkane som ikkje var til stades men berre ein del av vegen. Ein dag vil dei vera lengtingas mål og innhald, men no….

Ein tur med barna i skogen, ein stillferdig samtale, musikk, eit dikt, åleine på fjellet, morgonen, våren, ein hausttung avskil, tause kjærteikn, bøn utan ord, ei hjelpsam hand. Dette som skulle vera nærver, men kanskje ikkje er det, kanskje ikkje før lengtinga gjer sjela til eit rom av avstand?

« Look back on time

with kindly eyes,

He doubtless did his best

How softly sink his trembling  sun

In human natures west.»

Emuly Dickinson.

Er ikkje tida ein fiende vi stadig kjempar Don Quijotes kamp mot ? Gjorde tida likevel sitt beste? Kva har vi då å frykta?

The Zone of Interest

 Konserten « Håpets musikk» i Kilden i høve Holocaustdagen var ei sterk og fin oppleving. Konserten vart også sendt i NRK2 i går. Musikk frå Theresienstadt av komponistar som Pavel Haas, Victor Ullmann og ikkje minst Ilse Weber. Hennar voggesong vart framført av  orkesteret men diverre ikkje med vokalist. Voggesongen Wiegala som ho sang for barna i gasskammeret er eit av dei mest gripande uttrykk for dette meininglause folkemordet! Vi fekk og musikk av Mahler, Korngold, Ståle Kleiberg og Rolf Gupta.

Litt i tråd med dette såg vi filmen « The Zone of Interest» av den engelske regissøren Jonathan Glazer som nyleg hadde premiere. Filmen er nominert til ei rekkje prisar og har fått svært gode anmeldingar. Kort fortalt handlar filmen om dagleglivet til kommandanten i Auschwitz Rudolf Höss, kona Hedwig og dei fem barna. Dei lever eit tilsynelatande harmonisk familieliv i ein villa med vakker hage lokalisert like opp til utryddingsleiren. Vi ser ikkje noko av sjølve leiren, bare røyken frå krematoriet i bakgrunnen, men og lyden frå toga som rullar inn, skrik, kommandorop og skotsalver. Med denne bakgrunnen leikar barna i hagen, søm i sømjebassenget, er med faren på ridetur eller kajakkpadling. Om kvelden les Rudolf Höss eventyr for barna, i filmen karakteristisk nok « Hans og Grete» og skildringa av den onde heksa som blir brent! Hedwig går rundt og gledar seg over det fine huset og den vakre hagen, ho blir fortvila når mannen i 1943 blir forfremma og dei kanskje må reisa frå dette idylliske livet. Ein av dei tre døtrene Brigitte fortel i eit intervju i USA der ho busette seg under nytt navn, at det var ei harmonisk tid og Rudolf Höss var ein snill og god far. Det stemmer nok men det gjer situasjonen enno meir kontrastfylt og absurd. På den eine sida den omsorgsfulle faren som er glad i sin familie og sine hundar og hestar, i den same mannen. ein iskald organisator av drapet på tre og ein halv million menneske. ( i rettsaka korrigerte han det til to og ein halvmillion, den siste millionen døydde av svolt og sjukdom) Musikken og lydbilete er ubehageleg og er med på å understreka  det uhyggelege og urovekkande ved filmen, dette er ingen « feel good film». Små detaljar er og med på å understreka dette, barnet som leikar med gulltenner, ein støvel vaska under ein kran i hagen, aske strødd på hagebed, korte nattlege scener av ei jente som syklar rundt og grev i aska, glimt frå dagens holocaust utstilling i Auschwitz som vi og såg for eit par år sidan.

Mennesket har ein komplisert natur som vi aldri blir ferdig med å utforska. Hannah Arendt skreiv om ondskapens banalitet etter å ha følgd rettsaka mot Adolf Eichmann. Historikaren Laurence Rees skriv om nazistiske krigsforbrytarar som når dei fekk press på seg uttalte at dei trudde dei handla rett den gangen! Det gjorde nok og Rudolf Höss utan tvil. Angra han ? Filmen antydar det i ein sluttscene, og han skal og ha skreve noko  angerfullt like før han vart henretta i Auschwitz  16.april 1947. Kanskje var det likevel noko tilbake av hans katolske oppvekst?

Skytshelgen for fred i Palestina

 Dette vart skreve i samband med helligkåringa av Mariam Baourdy i 2015. Som skytshelgen for fred i Palestina er det meir aktuelt enn nokon gong.

Den hellige Mariam av Den korfestede Kristus.

Det er ikke hver dag at vi får en ny helgen i Karmel. Desto større var gleden 17. mai i år da pave Frans helligkåret Mariam Baourdy, kristen palestiner og  karmelsøster, mystiker og visjonær,  og ikke minst klostergrunnlegger i Det hellige land. ”I henne taler alt om Jesus” sa pave Johannes Paul II da hun ble saligkåret 13. november 1983, og sjelden passer vel en karakteristikk bedre.  Mariam har også blitt kalt ”Palestinas lilje”. ”Den hellige Ånds evangelist”, ”Den lille arbabiske”, ”Al-Qidissa”(den hellige) eller som hun selv sa, ” en liten søster for alle”.

Mariam ble fødd 5.januar 1846 i Abellin i Galilea, en liten landsby som ligger mellom Nazaret og Haifa. Hun var definitivt et bønnesvar. Foreldrene var fattige men fromme gresk-katolske kristne(melkittisk ritus), de hadde alt mistet 12 barn i tidlig spebarnsalder, og hadde nok gitt opp håpet om å få barn som levde opp. Som en siste utvei valfartet de til Bethlehem for å be Gud gi dem en datter, de lovet å kalle henne  Mariam etter Jomfru Maria. Året etter fikk de som ved et under en datter, hun ble døpt Mariam  og fermet like etter fødselen slik skikken tilsier etter melkittisk ritus. Året etter fikk Mariam en bror Boulos(Paulus) som også levde opp. Men tragedien rammet den lille familien, i 1849 døde begge foreldrene og barna ble adoptert av slektninger. Mariam kom til en onkel som et par år senere flyttet med hele familien til Alexandria i Egypt. Der hadde hun en god oppvekst inntil onkelen avtalte giftermål da hun var 12 år gammel. Mariam hadde alt viet livet sitt til Gud, hun nektet å gifte seg og skar av seg håret. Onkelen reagerte med raseri, og Mariam ble behandlet som en slave i huset. Situasjonen var svært vanskelig for henne, hun prøvde å skrive brev til broren med tanke på å komme tilbake til Palestina. En tjener lovet å hjelpe henne, men hadde som baktanke å få henne til å bli muslim. Mariam svarte han: ”Jeg muslim, aldri ! Jeg er en datter av den katolske, apostoliske og romerske Kirke. Ved Guds nåde håper jeg å holde fast ved min religion som er den eneste sanne.”  Tjeneren reagert med raseri og prøvde å skjere over halsen på Mariam,deretter etterlot han henne  dødelig såret i en bakgate. Det er verdt å merke seg at det skjedde 8. september – en Mariadag som Mariam alltid senere skulle ha et spesielt forhold til.  Hun forteller videre at hun våknet opp i en ”grotte” der en blåkledt kvinne pleiet henne i fire uker. Mariam kom seg gradvis og kunne forlate ”grotten” og fikk seg etter hvert arbeid som hushjelp i en familie. Hun var senere overbevist om at det var Jomfru Maria som hadde reddet henne. En ikke-troende lege som senere undersøkte henne kunne bekrefte at hun hadde hatt en livstruende skade, at hun overlevde karakteriserte han som et under og gudsbevis!

Mariam ønsket å dra til broren i Palestina, men ulike hendelser kom i veien og hun skulle aldri møte han igjen i dette livet. Hun lykkes imidlertid å ta seg til Palestina, og kom først til Jaffa, deretter Jerusalem før hun endte opp i Beirut. Der fikk hun arbeid som hushjelp hos den syriske familien Naggiar som hadde en datter i Marseille. Familien tilbød henne jobb som hushjelp hos datteren, og i 1863 dro hun sammen med herr Naggiar til Marseille. Mariam var på denne tiden nærmest analfabet og kunne knapt et ord fransk. Mariam kjente etter hvert kallet til klosterlivet, men hvor skulle hun finne et kloster som ville ta imot henne ? En dag hun er på vei til messen  oppdager hun at en mann med et lite barn i hånden følger etter henne. Med et smil sier han: ”Jeg vet at du vil gå i kloster. Jeg skal følge etter deg til du er i et kloster.”  Var det St.Josef som talte til henne ? Mariam ble iallfall tatt i mot av St. Josefsøstrene i Capelette utenfor Marseille. Etter to år som novise  var det avstemming om hun skulle få bli eller sendt ut i verden igjen, det ble flertall for det siste. Det var delte meninger om henne i kommuniteten, ikke minst fikk de mystisk-ekstatiske fenomenene som fulgte henne  fikk mange til å reagere. Mariam falt stadig i ekstase og hadde visjoner, hun utviklet sårmerker(stigmata) og ble løftet opp (levitasjoner). Hun passet kanskje bedre i et kontemplativt kloster ? Søster Veronica av pasjonen som hadde ansvar for novisene var konvertitt fra Den anglikanske Kirken, hun hadde lenge kjent kallet til å tre inn i Karmel og hadde nå fått tillatelse fra Vatikanet til å skifte orden. Hun inviterte Mariam til å bli med og det ble gitt  lov til det, slik skjedde det at de begge en junidag i 1867 kom til karmelittklosteret i Pau i sør-vest Frankrike. Mariam fikk  her ordensnavnet Soeur Marie de Jésus Crucifié. (Søster Mariam av Den korsfestede Kristus). På denne tiden var det et skille mellom legsøstre og korsøstre, som knapt lesekyndig ble Mariam legsøster der det hovedsaklig ble praktisk arbeid som falt på henne. Mariam fortsatte å falle i ekstase og oppleve visjoner, i mai 1868 opplevet hun lik Teresa av Avila å få hjertet ”gjennomboret” (transverberasjon). ”Hvem har trøstet mitt hjerte ? Det er du min elskede. Hvem har slukket dets tørst ? Det er du min kjærlighet ” uttrykker hun etterpå.

Biskop  Marie-Ephrem var karmelitt, professor i dogmatikk og misjonær i India, han planla å grunnlegge et karmelittkloster i Mangalore i India. I august 1870 tok seks karmelsøstre og mellom dem Mariam, ut på den strabasiøse reisen fra Marseille til India. Da følge kom frem til Mangalore i november var bare tre av søstrene i live. Sammen med to prester og biskop Marie-Ephrem skulle disse søstrene grunnlegge det første karmelittklosteret i India. Der skulle Mariam året etter  avlegge sin evige løfter også som den første i India. Det ble ingen lett tid for Mariam, hun slet med både fysiske plager, åndelig mørke og følelsen av å være besatt av djevelen. Høsten 1872 ble det derfor besluttet å sende henne tilbake til moderklostret i Pau. Mariam ble tatt varmt imot der , og fikk oppleve en tid med stor indre fred. Hun lengtet bare etter ”Jesus, hans vilje og stillheten.”  Men tiden med fred og ferie som hun kalte det, var i virkeligheten bare en forberedelse til en ny oppgave Gud hadde lagt på henne, nemlig grunnleggelsen av et karmelittkloster i Palestina.

Søster Mariam blir snart klar over sitt nye kall, og alt la seg etter hvert til rette. Pave Pius IX gir sin tillatelse,” La disse barn reise med min velsignelse!” skal han ha sagt. Det økonomiske faller også på plass i det en ung og velstående adelskvinne, Berthe Dartigaux, vil bidra til finansieringen. 20.august 1875 drar så en gruppe bestående av ni søstre, to prester og Berthe Dartigaux fra Pau til Palestina. På veien er de innom Lourdes der Maria nylig har vist seg for Bernadette, ryktet om at Mariam også er hellig har nådde byen og mange flokker seg rundt henne. 6. september går de i land i Jaffa og kommer etter hvert til Bethlehem via Jerusalem. I slutten av september kan de midlertidig flytte inn i et hus i påvente av at et nytt kloster kan bygges. Mariam har fått en visjon om både utforming og plassering av klosterbygning, hun får også i oppdrag av priorinnen å overvåke og organisere byggearbeidet. Vi ser en klar parallell til Teresa av Avila, det er ingen motsetning mellom å være mystiker og praktisk anlagt, snarere tvert imot.  Mariam har også sette for seg et kloster i Nazaret, og i mai 1878 legger hun og et par andre søstre ut for å finne en passelig tomt for klosteret. Turen blir også en pilegrimsreise der de er innom Ain Karem, der Maria besøkte Elisabeth, Elias grotte på Karmelberget, Emmaus, Mariams hjemby Abellin og tilslutt grotten der jomfru Maria fikk budskapet fra engelen Gabriel. Berthe Dartigaux kjøper en tomt der det i 1910 blir oppført et karmelittkloster nord for Bebudelsesgrotten. Mariam skal ikke få oppleve det, hun er syk og utmattet og har bare få måneder igjen å leve.

Tilbake i Bethlehem blir Mariams helse dårligere, hun står likevel på og organiserere byggearbeidet. ”Jeg gjør så mye jeg kan for at alt snart skal bli ferdig, og dere etter min død skal få fred og ro.” 22. august faller hun og brekker armen i det hu skal forsyne arbeiderne med drikkevann. Det går koldbrann i armen og under store smerter går det mot slutten for Mariam. Hun dør etter å ha kysset krusifikset  på morgenen  den 26. august 1878, hennes siste ord er: ” Å ja, barmhjertighet.” Mange møtte for å delta i begravelsen dagen etter, alle vil ta farvel med sin elskede ”Al-Qidissa”. Hun fikk til slutt hvile  ved inngangen til klosterets nye kapell, der det hvert år kommer mange pilegrimer for å be om hennes forbønn.

Men Mariams virksomhet tok ikke slutt ved hennes død, mange har  senere fått hjelp på hennes forbønn. 13. november 1983 bli hun så saligkåret og 17. mai i år helligkåret. Hennes budskap er enkelt og på mange måter tilsvarende det Thérèse av Lisieux kom med et par ti år senere, men Mariams liv var til de grader mer hendelsesrikt og dramatisk. ” Jeg er ingenting, jeg kan ingenting, men jeg håper på Guds barmhjertighet” sier Mariam og uttrykker  dermed det som også er budskapet i Thérèses ”lille vei”.   Mariam var oppvokst i et område med muslimsk flertall og der de kristne praktisert østlig liturgi og spiritualitet. Det kan forklare hennes vektlegging  av Den hellig Ånd, Mariam blir ofte kalt ”Den hellige Ånds evangelist”. Dette  har også et annet viktig aspekt i det Mariam kan fungere som en brobygger mellom den østlige og vestlige del av kristenheten, men også mellom kristne og muslimer I Midt-Østen.. Karakteristisk nok var representanter for de palestinske myndigheter med president Abbas i spissen til stede på Petersplassen  17.mai da Mariam sammen med en annen palestinsk kvinne, Marie Alfonsine grunnlegger av ordenen ”Soeur de Rosaire”, ble kanonisert. Disse to palestinske helgener ber helt sikkert kontinuerlig om fred og forsoning i hele Midt-Østen !

Mariam hadde naturlig nok også en særlig forkjærlighet for Jomfru Maria som hun også hadde navn etter. Hun var overbevist om at det var Maria som reddet henne under hennes ”martyrium” i Alexandria. Broder William Marie Marchant skriver om dette: ”Mariam hadde erfart Marias nærver på en spesiell måte fremfor alt ved sitt ”martyrium”i Alexandria. ”Glem aldri siden nåden som Gud har gitt deg. Vær alltid full av kjærlighet” sa kvinnen i blått som hebredet henne , og gav henne grunnleggende råd for livet. Maria orienterer blikket