Poeten Kolbein Falkeid døydde 27. juni døydde 27. juni 87 år gammal. Herborg Kråkevik skriv i eit minneord i Dag og Tid : "Min kjære ven Kolbein Falkeid døydde denne veka", og kanskje er vi mange som kjenner det slik, ein kjær ven som gav oss så mykje gjennom dikta sine. Sjølv om han no er borte etterlet han seg så mykje å gleda seg over.
Kolbein Falkeid nådde langt ut med dikta sine, lengre enn dei fleste poetar, kan hende med unntak av Hans Børli, Olav H. hauge og Rolf Jacobsen. Hans samarbeid med visegruppa Vamp var nok viktig i denne samanheng, men kanskje framfor alt det at han skreiv gode dikt som folk flest kunne kjenna seg igjen i. Han skreiv om livet og ikkje minst døden, han skriv om barn og barnebarn, om glede og den djupaste sorga ein kan oppleva, tapet av eit kjært barn. Mange opplevde nok at han sette ord på deira kjensler.
No har han også klart det han han skriv om i diktet til sin døde vener: "Det klarte det" (frå Vind,Eple)
Venner dør.
Som stearinlys
ennå med flammene troskyldig
fulle av fremtid
gripes de mellom fuktige
tommel- og pekefingre.
Og til slutt i diktet:
De klarte det
selv om de knapt var fromme
som stjernebilder.
Det ble ikke tid
til spørsmål om mot eller feighet.
Uansett
klarte de det.
Kanskje er det heller ikkje det verste å vera den første eller den neste som legg ut på denne siste reisa, men den siste som hans skriv om i diktet "Den første" om Eva som er den første som døyr i "flokken av fint sammensydd gammelt vennskap"
Det verste
er ikke å være nestemann ut på reisen din,
men heller ikke den andre
men den siste.
Og måtte snakke med seg selv
på et nedsnødd
vinterspråk.
I 1989 kom diktsamlinga "En annen sol" der temaet var dotteras tidlege og tragiske dødsfall. Boka gjorde han for alvor til ein av våre meste avhaldne lyrikarar.
Latteren din må være et sted.
Lyd går ikke så fort. Langt borte
er den blå, nesten umerkelige godversdønninger.
Så hvis jeg skyndte meg,
kunne jeg kanskje finne en fjern strand.
sette meg i solskinnet der
og ta imot dem.
Lyset i øynene dine
er også et sted. Lys
er alltid underveis. Selv fra slukte stjerner
vedblir lyset å stupe gjennom uendelige rom.
Jeg misunner alt som er vårdag om tusen år
plirer mot smilet ditt
Denne store sorga ligg under mykje av det han skreiv seinare og i den siste diktsamlinga han fekk ferdig "Øyet og virkeligheten " frå 2014 kjem det fram i diktet "Fotografiet"
Jeg har hengt det slik at jeg ikke kunne unngå
å se det. En bør
som bare blir tyngre for hvert år,
nesten ikke til å bære nå
i de siste motbakkene mine. Jeg har
hengt det akkurat der for ikke å glemme
den siden av meg selv
som jeg ldri kan gå utenom. Litt
svovel på øyelinsene som skal svi og svi,
etse uopphørlig.
Jeg har villet det slik.
No er han kome over "de siste motbakkene" og "Det er ikke så farlig lenger":
Det er ikke så farlig lenger.
Ingenting er så farlig lenger, for meg i det minste.
Klart det ikke er så farlig lenger.
Jeg er åtti år og naturligvis
er det ikke så farlig lenger.
Jeg skrev en gang om en gravstein i Rosendal,
om en pike som fullførte livet på åtte dager
bedre enn mange fullfører den på åtti år.
Så hva er det jeg sutrer for.
I "En annen sol" er det eit lengre dikt med tittelen "Innsikter". Her finn eg ei line som høver som avslutning:
" slik vet menneskene det vesentligste: At vidder omgir tilværelsens ugjennomsiktige vegger."
No er poeten gått gjennom desse veggane og ut på dei store viddene, vi skal enno ei kort stund halda oss innandørs verna av skjøre veggar, men vi kan lesa poesi som stundevis gjev eit lite glimt ut på dei uendelege viddene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar