Eg les den norske omsetjinga av Teresa av Avilas sjølvbiografi "Boken om mittliv" som kom for snart 20 år sidan fint omsett av Olaug Berdal. Til no har eg klart meg med karmels svenske omsetjing, men fint å lesa denne viktige boka i norsk språkdrakt. Eit kapittel om gangen for å fordøya stoffet, eg forstår ikkje heilt korleis Edith Stein las igjennom heile boka i løpet av ei natt og deretter uttrykte at dette er sanninga !Det siste hadde ho nok rette i.!
Teresa skriv i ein munnleg stil, spontant slik ho sikkert tala til sine medsøstre, det blir mange ord og gjentakingar, men så finn ein gullkorna innimellom slik som det mest kjende sitatet som har blitt ståande som ein definisjon på kontemplatuv bønn:
"... for efter mitt skjønn er den indre bønn intet annet enn det å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet men den som vi vet elsker oss."
Eg kjenner meg også igjen i hennar problem med å ta fantasien til hjelpe for å oppnå indre samling:
"Jeg var så lite flink til å forestille meg tingene med min forstand at hvisjeg ikke kunne se dem med mine øyne, så kom ikke fantasien meg til hjelp, slik den gjør for andre som kan danne seg bilder som hjelper dem til indre samling."
Så kan ein kanskje ta ei bok til hjelp eller bilete frå naturen:
"For dem som går denne veien, er det godt å ha en bok til hjelp for hurtig å kunne oppnå indre samling. For meg var det også nyttig å betrakte markene, vannet eller blomstene."
Og så han ein sjølvsagt den kjente allegorien om dei fire måtar å vatne ein hage på (kjem tilbake til det) Tersa skreiv boka i 1562 på oppdrag av pater Garcia de Toledo. Manuskriftet låg lenge hos inkvisisjon, som ikkje hadde innvendingar, og kom først ut i 1588 og vart snart svært populær. Men Teresas mesterverk er utan tvil "Den indre borgen" som ho skriev i 1577 på slutten av livet. Boka kom på norsk i 2018, også omsett av Olaug Berdal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar