Teresa de los Andes, den femte Teresa.

I Karmel har vi fem helgener med navnet Teresa. Tre er kjent for de fleste, de to siste er nok mindre kjent. I tillegg til Teresa av Avila, Thérèse av Lisieux, (Jesusbarnet), og Teresa Benedicta av Korset (Edith Stein) har vi, Teresa Margaret av det Hellige hjertet som levde på 1700 tallet og altså Teresa de Jesus de los Andes (1900-20) som denne artikkelen handler om.

Teresa de los Andes ble saligkåret av pave Johannes Paul i 1987 og kanonisert 21. mars 1993. Hun er den første chilener som formelt er erklært som helgen. Minnedagen er 13. juli ,og Teresa er skytshelgen for ungdom.

Teresa døde bare 20 år gammel, og det er mange paralleller mellom henne og hennes litt eldre navnesøster Thérèse av Lisieux. Begge vokste opp i fromme, borgerlige familier, begge kjente tidlig kallet til Karmel og døde etter relativt kort tid i klosteret, og begge fikk etter sin død et raskt voksende ry som hellige.

Teresa de los Andes ble født Santiago i Chile 13. juli 1900. Familien var velstående og gudfryktig, og hun vokste opp med foreldre, fem søsken og storfamilien rundt seg. Alt som barn fremstod hun som svært from. I 1906, kort tid etter det store jordskjelvet i Santiago, skrev hun i dagboken at hun gav sitt hjerte helt til Jesus. Hennes døpenavn var Juana Enriqueta Josefina de los Sagrados Corazones (av det hellige hjerte) Fernandez y Solar, i kortform Juanita. Teresa de Jesus ble hennes klosternavn. Som ungdom var hun utadvendt, glad i venner og sport (svømming, tennis, ridning), men samtidig en jente med et rikt indre liv og hele tiden med øye for andres problemer og lidelser. Hun organiserte katekismeundervisning for barn, og hjelpte fattige og syke. Alle rundt henne så at det var noe ved Juanita som skilte henne fra alle hennes jevnaldrende venner.

Juanita kjente tidlig kall til klosterlivet, og etterhvert mer spesifikt til Karmelordenen. Hun leste «En sjels historie» av Thérèse av Jesusbarnet som fjortenåring, og var nok inspirert både av den og av Elisabeth av Treenighetens skrifter. Som syttenåring hadde hun for første gang kontakt med Karmel i landsbyen Los Andes ca ni mil fra Santiago. To år senere fikk hun farens tillatelse til å tre inn der som postulant, og i oktober 1919 ble hun ikledt og kunne begynne sitt novisiat. Juanita - Teresa fikk bare elleve måneder i klosteret. Mot påsketider 1920 ble hun alvorlig syk og etterhvert diagnostisert med livstruende tyfus. Like før hun døde 12. April, fikk hun avlegge sin løfter «in periculo mortis» - i dødsfare uten å ha fullført novisetiden. Ved begravelsen to dager senere strømmet folk til klosterets kapell. Ryktet om Teresas hellighet hadde alt begynt å spre seg. Teresa blir en svært populær helgen, ikke minst blant unge, og mange kom med vitnesbyrd om hennes forbønn. Hun etterlot seg ikke en selvbiografi slik som Thérèse av Lisieux, men hennes brev og dagbøker er utgitt. Etterhvert blir Teresas gravsted et viktig valfartssted i Chile.

Teresa de Jesus de los Andes, Elisabeth av Treenigheten og Thérèse av Jesusbarnet, karmelittnonner som døde unge etter et tilsynelatende ordinært og begivenhetsløst liv både i verden og i klosteret. I verdens øyne vil deres liv fremstå meningsløst og ubetydelig, under nådens synsvinkel det stikk motsatte. Det er vanskelig å overvurdere den betydning disse tre har hatt på svært mange katolikkers indre liv, ja på hele Kirkens indre liv.

Tekster fra Teresas brev:

”Når man får lære Gud å kjenne, når han i bønnens stillhet opplyser sjelen med en stråle av sin uendelige skjønnhet, når han opplyser forstanden med sin vishet og makt, og når han antenner sjelen med sin godhet og barmhjertighet, må man betrakte alt som hører jorden til med sorg. Og sjelen, som holdes fanget gjennom kroppens behov og de krav som de sosiale omgivlesene stiller til den, kjenner hvordan den befinner seg i landflyktighet og sukker med brennende lengsel etter uopphørlig å få skue den uendelige horisont som utvides jo mer man betrakter den, for i Gud finner man ingen grenser.”¹

”Hvem kan gjøre meg lykkeligere enn Gud? I ham finner jeg alt. Hvilken uendelig avgrunn finnes det ikke mellom Den Allmektige Gud og hans skapning? Men han forsmår ikke å stige ned til den og forene seg med den og guddommeliggjøre den.”