Vier letzte Lieder

I 1948 er komponisten Richard Strauss( 1864 - 1949)  ein gammal mann på 84 år, han har under eit år igjen å leva. Sonen Franz Strauss oppfordrar faren til å komponera eit til stort verk framfor å kasta bort tida med å krangla med forleggarar  og offentlege institusjonar. Eit par år før har komponisten kome over diktet "Im Abendrot"  av 1800 talls poeten Joseph von Eichendorff. Det er eit dikt som mediterar over livsavslutninga som også Strauss nok føler at ligg like framom han. Det er ikkje resignasjon men ein avslappa ro over dei to som hand i hand har gått gjennom sorg og glede og no er "vandringstrøytte" framom den store, stille freden. Seinare knytar han tre dikt av Hermann Hesse (1877-1962) med same tematikk til songsyklusen som har blitt kjent og populær som "Vier letzte Lieder"(Fire siste songar).
Både tekst og melodi har eit roleg, melankolsk preg.Det er haust og kveld både i naturen og menneskelivet, men begge deler er like uunngåeleg og like naturleg.
Richard Strauss fekk ikkje oppleva at verket vart framført, det skjedde først i  mai 1950 med Kirsten Flagstad og Philharmonia Orchestra under leiinga av den legendariske Wilhelm Furtwangler.
Seinare har det kome ei lang rekke framføringar og plate/CD innspelingar av dette sentrale verket i forige hudreårs musikkhistorie.


Her det fjerde og siste lied "Im Abendrot" i Renee Flemings framføring
http://www.youtube.com/watch?v=ppoqUVlKkBU

                                                                                "Im Abendrot"
("At sunset") (Text: Joseph von Eichendorff)

Wir sind durch Not und Freude gegangen Hand in Hand; vom Wandern ruhen wir nun überm stillen Land. Rings sich die Täler neigen, es dunkelt schon die Luft. Zwei Lerchen nur noch steigen nachträumend in den Duft. Tritt her und laß sie schwirren, bald ist es Schlafenszeit. Daß wir uns nicht verirren in dieser Einsamkeit. O weiter, stiller Friede! So tief im Abendrot. Wie sind wir wandermüde-- Ist dies etwa der Tod?

We have gone through sorrow and joy                                                 hand in hand;                                                 Now we can rest from our wandering                                                 above the quiet land.                                                 Around us, the valleys bow;                                                 the air is growing darker.                                                 Just two skylarks soar upwards                                                 dreamily into the fragrant air.                                                 Come close to me, and let them flutter.                                                 Soon it will be time for sleep.                                                 Let us not lose our way                                                 in this solitude.                                                O vast, tranquil peace,                                                so deep at sunset!                                                How weary we are of wandering---                                                Is this perhaps death?

Composed: May 6, 1948