Den heilage familie

 I dag feirar vi minnedagen for Den heilage familien, Jesus, Maria og Josef. Her er det eg skreiv i St. Ansgar nytt om dette.

Karmelitt- martyrene frå Compiegne blir heilagkåra.

 

Alle har kanskje ikke fått det med seg ennno, men i dag gleder vi oss over nye heilage i Karmel. 18. des. erklært pave Frans at dei seksten karmelittnonnene fra Compiegne som blei martyrer 17. juli 1794 offisielt skal bli kanonisert til neste år. Dei blei saligkåra i  1906 men så har prosessen stoppa  opp av ein eller annan grunn. No skjerer pave Frans igjennom og de seksten søstrene  blir heilagkåra « equipollent» dvs. ved einpavelig avgjersle utanom  vanleg prosedyre. Pave Frans har nytta  seg av denne fullmakten eit par gonger  tidligere. Vi hadde fokus på denne hendinga  i vår da Francis Poulenc opera « Dialogue des Carmelites» ble satt opp på Den norske opera, og vi vart kontakta angåande det. Dette må vi oppfatte som pavens julegåven til alle karmelittar Vi gleder oss over det!

oss! 

Dette skreiv eg for ein del år tilbake.

SANGEN FRA SKAFOTTET – MARTYRENE FRA COMPIÈGNE________________

Av Frode Thorup OCDS

«Det tredje består av martyrenes blodrøde nelliker. Hver og en av

dem har sin martyrkrans, og til sammen utgjør de en laubærkrans som

gir den endelige fullkommenheten til Kristi, Brudgommens, krans.»1

Karmel har også sine martyrer. Den meste kjente er nok Edith Stein (Teresa

Benedicta av Korset), mindre kjent er de tre søstrene fra Guadaljara som døde

for troen i 1936 under Den spanske borgerkrigen. Men utenfor Karmel er det

nok de seksten martyrene fra Compiègne som er meste kjent. Det er kanskje

ikke unaturlig i og med at denne dramatiske

historien er blitt tema både for en roman og en

opera som fremdeles blir fremført. Forfatteren

Gertrud von Le Fort kom i 1931 med romanen

«Die letzte am Schafott» (Den siste på skafottet)

som er en fritt bearbeidet historie om søstrene

fra Compiègne. Den katolske forfatteren

Georges Bernanos bearbeidet boken med tanke

på filmatisering, det ble ingen film men derimot

libretto til en opera.

Komponisten Francis Poulenc (1899-1963)

kom over Bernanos manus og begynte å arbeide

på det som skulle bli «Dialogues des

Carmélites» i 1953. Han hadde en del år før

dette hatt en sterk religiøs opplevelse i møte

med Den sorte madonna i Rocamadour som

førte til at han vendte tilbake til den katolske tro. Kunstnerisk gav det seg

utslag i flere sakrale verk som Litani til den svarte Madonna, Gloria og Stabat

Mater. Det er imidlertid operaen om martyrene fra Compiègne som ble hans

storslåtte hovedverk. Det hadde premiere på La Scala operaen i Milano i 1957

og ble umiddelbart en suksess. For et par år siden ble stykket også spilt på

Den norske opera. Compiègne er en liten by i fylket Oise nord i Frankrike. Det

første karmelklosteret ble grunnlagt her i 1641 og viet til «Vår Frue av

Bebudelsen». Interessant er det at klosteret hadde et spesielt forhold til

kongehuset. Representanter for kongehuset var regelmessig på besøk i

Compiègne. Sr. Marie av Inkarnasjonen som unnslapp martyriet, var datter til

en prins. Ved revolusjonens utbrudd i 1789 var det femten korsøstre, en

1 Johannes av Korset, Åndelig sang 30.7

novise, tre legsøstre (på denne tiden var det et skille mellom korsøstre og

legsøstre) i klosteret, dessuten bodde to kvinner her som ikke var

medlemmer av ordenen. Begge disse ble også martyrer.

I likhet med senere revolusjonære

bevegelser næret lederne for Den

franske revolusjonen et sterkt hat mot

kirken og kristendommen. Dette gav

seg i første omgang utslag i at all

kirkelig eiendom ble lagt inn under

staten, alle klostre ble oppløst og

klosterløfter opphevet, og det ble

innført en ny og ikke religiøs kalender. I

neste omgang førte det til direkte forfølgelse og henrettelser av prester og

ordensfolk. Dette rammet også klosteret i Compiègne. Allerede i 1790 kom en

kommisjon for «menneskerettigheter» til klosteret for å undersøke om «disse

ulykkelige kvinner» var der av fri vilje. To år senere blir søstrene tvunget til å

forlate klosteret og får forbud mot å bære sine ordensdrakter.

Fram til 1794 lever de i små grupper rundt omkring i byen og prøver så godt

de kan å leve opp til sine karmelittiske idealer og praksis. Priorinne Moder

Thérèse av St. Augustin tar initativ til at søstrene avlegger en daglig offerakt

for å gjenopprette frihet for Kirken og fred i Frankrike. Fram til 1794 får

søstrene stort sett være i fred, men 23. juni blir de arrestert og anklaget for

«kontra- revolusjonær virksomhet og konspirasjon mot republikken» og

plassert i et tidligere kloster som er omgjort til fengsel. I samme fengsel sitter

17 benediktinernonner fra England som overlever revolusjonen, og senere

skal bære vitnesbyrd om martyrene fra Compiègne.

Etter 21 dager i fengselet der de prøver å oppmuntre hverandre og forberede

seg på martyriet som venter, blir de brakt til «La Conciergerie» i sentrum av

Paris. Etter en kort og summarisk rettsak blir søstrene dømt til døden som

fiender av folket og revolusjonen. Det er 17. juli og midt under Den store

terrroren med daglige massehenrettelser. Bare ti dager senere ender

revolusjonslederen Robespierre i giljotinen og terroren ebber ut.

Giljotinen var plassert på Place du Trône (nå Place de la Nation) omtrent to

timers kjøretur fra La Conciergerie med hest og kjerre. Da søstrene ble

arrestert hadde de akkurat lagt sine sivile klær til vask og måtte derfor ta på

seg sine ordensdrakter. De fikk således gå martyriet i møte i sine

karmelittiske drakter! Prosesjonen med de 16 dødsdømte søstrene og 24

andre fanger starter fra La Conciergerie klokka 18 om ettermiddagen denne

stekende varme julidagen. Langs gatene er det tett med folk, vanligvis har de

kommet med hånende tilrop til de dødsdømte, men denne kvelden er det stille

ifølge mange øyenvitner. Søstrene synger vesper, kompletorium og

tidebønnene for de døde, og det er

beretninger om kall som blir født

gjennom deres vitnesbyrd. Vi vet også

at prester i folkemengden i det skjulte

velsigner søstrene og gir absolusjon.

Mot kvelden kommer kjerrene fram til

Place du Trône. Solen holder på å gå

ned, men det er varmt og lukten av

blod og død ligger kvalmende over

plassen. Bøddelen Sanson og hans

medhjelpere står klar ved giljotinen.

Også her legger det seg en merkelig

stillhet over folkemengden når de 16

søstrene går ut av kjerrene, de synger

unisont Salve Regina og Miserere. Den

41 årige Moder Thérèse tar plass ved

foten av skafottet med en liten

terrakotta statue av Maria med

Jesusbarnet i håndflaten, en etter en

får søstrene fornyet sine løfter før de

går martyriet i møte. Novisen

Constance på 29 år får avlegge sine

løfter og blir den første som blir henrettet. Hun går opp trappen til giljotinen

og istemmer «Laudate Dominum, omnes gentes» (Salme 117), denne salmen

sang Teresa av Avila alltid i forbindelse med nye klosterstiftelser.

«Lovsyng Herren, alle folk

pris ham alle folkeslag.

For hans miskunn er mektig over oss

Herrens troskap varer evig.

Halleluja.»

«Får jeg tillatelse til å dø Moder? Gå min datter!» Sangen blir stadig svakere

ettersom stemme etter stemme forsvinner. Dette kommer tydelig fram i den

sterke sluttscenen i Poulencs opera. Til sist er det bare Moder Thérèse igjen.

Hun nøler et øyeblikk, kysser statuen og gjør korstegnet. En kvinne i

nærheten forstår, går fram og tar imot statuen. Den finnes fremdeles i karmel

i Compiègne som en kostelig relikvie.

Kroppene til de 16 karmelittsøstrene blir avkledd og kastet i en massegrav på

gravplassen ved Rue de Picpus sammen med 1300 andre. En av søstrene,

Marie av Inkarnasjonen, var ved arrestasjonen på besøk hos slektninger og

unngikk martyriet. Hun flakker rundt en stund men finner til slutt sin plass

som gjest i et kloster der hun dør en naturlig død 74 år gammel. Hennes

vitnesbyrd gir viktig kunn-skap om de seksten martyrene.

17. juli martyrene på Place de

Trône får betydning for

ettertiden. Mange kall blir født

denne sommerdagen. Både

Thérèse av Jesusbarnet,

Elisabeth av Treenigheten,

Edith Stein og søstrene fra

Guadalajara var inspirert av

martyrene. Søstrene fra St.

Josef Karmel i Guadalajara da

de følte martyriet var

forestående forberedte seg til

å «gå det syngende i møte slik

som martyrene fra Compiègne».

Det er en kald januardag, vi går over Place de la Nation (Place de Trône) der

giljotinen stod for over 200 år siden, så skrår vi ned Rue de Picpus til

gravplassen fra revolusjonsårene. Det er satt opp en minnetavle med navnet

på søstrene og teksten: «Beati mortui qui in Domino moriuntur» (Salige de

døde som dør i Herren). Kulden setter seg i kroppen i visshet om at martyriet

på ingen måte er historie men dagsaktuell realitet.

« I glömska jag försänkt mig,

böjd över Vännens anlete med munnen.

Allt upphör när jag skänkt mig

- var tår i ångest runnen

är gömt bland vita liljor och försvunnen.»

Rorate messe

Rorate - messe i Adventstida.

Rorate caeli desuper, et nubes pluant iustum: aperiatur terra, et germinet Salvatorem.

La det dryppe ovenfra, du himmel! Rettferd skal strømme fra skyene. Jorden skal åpne seg, og la Frelseren spire frem.

Tidleg desembermorgon og vi går i regn og mørke til Rorate-messe. Med utgangspunkt i profeten Jesaja 45 kapittel førebur vi oss på feiringa av Herrens fødsel. Ei mørk kyrkje berre opplyst av stearinlys på alteret og i hendene til dei som deltek. Når vi innleiar messa med antifonen Rorate blir regndråpane ute  eit bilete på Herrens rettferd som strøymer frå skyene. Om ikkje lenge når vi vintersolsnu, og mørket skal gradvis vika for sollyset. Slik skal også meingsløysas mørke i vårt indre vika for det lyset som strøymer frå julehøgtida, Gud som vart menneske!

Håpets pilegrimer

 

Håpets pilegrimer

«Håpets pilegrimer» (Peregrinantes in spem) er temaet for Jubelåret 2025 som innledes med at pave Frans åpner Den hellige dør i Peterskirken julaften. Gjennom hele 2024 har vi i bønn forberedt oss på dette året i håpets tegn. Kanskje lever vi i en tid preget av håpløshet, men paven oppfordrer oss til ikke å miste håpet til tross for kriger, uro og klimakrise. Håpet er den andre av de såkalt teologale dyder som Paulus skriver om i det første brevet til korinterne.

«Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Den franske forfatteren, aktivisten og patrioten Charles Péguy (1873-1914) falt i slaget ved Marne helt i begynnelsen av Den første verdenskrigen. Noen år før det hadde han funnet tilbake til sin katolske tro. I det store diktverket «Forhallen til Håpets mysterium» (Le Porche du Mystère de la Deuxième Vertu) som kom i 1911 skildrer han Håpet på en unik og gripende måte. Péguy ser for seg Tro, Håp og Kjærlighet som tre søstre, to store og så den lille «imellom sine to store søstre.» Den lille representerer Håpet, men «Håpet er ingen selvfølge.»  Mange kjenner seg nok igjen når han så  skriver: «Og det lette, det er å gå nedover, det er å fortvile, og fortvilelsen er den store fristelsen.»

Men så er det på mirakuløst vis den minste søsteren som løfter alt oppover. «Det er hun, den lille, som trekker alt» for hun ser det som skal bli og hun elsker det som skal bli. Håpet er tilsynelatende så lite, «litt bortkommen i skjørtene på sine søstre», men likevel er det hun som løfter oss ut av fortvilelsen. La oss ta godt vare på denne minste søsteren når vi går inn i Jubelåret.

Det er hun, den lille, som trekker alt.

For troen ser bare det som er,

Mens hun ser det som skal bli.

Kjærligheten elsker bare det som er,

Mens huns elsker det som skal bli.

Troen ser det som er

i Tiden og i Evigheten.

Håpet ser det som skal bli

i Tiden og i Evigheten.

Gaudete søndag

 Bryt ut i jubel, dotter Sion!

Rop av fryd, Israel!

Gled deg, dotter Jerusalem,

jubla av heile ditt hjarte!

Herren har fria deg frå dommen,

drive fiendane dine bort.

Herren, Israels konge, er hos deg,

du skal ikkje lenger vera redd noko vondt

Slik innleiar vi dagens første lesning frå profeten Sefarja i høgmessa på tredje søndag i Advent - Gaudete søndag. Gaudete tyder glede, og vi ser i dag i glede fram til det som skal koma om ti dagar, Herrens fødsel i Bethlehem! Den liturgiske fargen er rosa og ikkje fiolett som resten av adventstida, faste- og botstid.

Dagens andre lesning fra Paulus brev til Filliparane 4.4-7. Glede over Jesu første kome, men og det vi servfram til når Han kjem igjen!

Gled dykk alltid i Herren! Endå ein gong vil eg seia: Gled dykk! Lat alle menneske få kjenna kor godhjarta de er. Herren er nær. Ver ikkje urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og påkalling med takkseiing. Og Guds fred, som går over all forstand, skal vara dykkar hjarte og tankar i Kristus Jesus.

                                       Tre fiolette og eit rosa lys for årets advents- feiring. Glede!

Johannes av Korset helgen og kyrkjelærer

Johannes av Korset

"Nå da troen på Kristus er grunnfestet, og Evangeliets lov i denne nådens tid er blitt forkynt, er det ikke lenger noen grunn til å utfritte Gud på samme måte som før, og heller ikke for ham å tale og svare slik han før gjorde. Ved å gi oss sin Sønn, som er hans Ord, har han ikke flere ord å komme med. Alt har han sagt oss en gang for alle i  dette ene Ord. Han har ikke mer å si oss.
Dette er meningen med den tekst hvor den hellige Paulus vil få hebreerne til å frigjøre seg fra foreldede skikker og måter å omgåes Gud på som var gjengs under Mose lov, og til å feste blikket på Kristus alene. Han skriver:" Mange ganger og på mange måter talte Gud fordum til våre fedre gjennom profetene, men nå ved tidenes ende, har han talt til oss gjennom Sønnen."

Slik skriv Den heilage Johannes av Korset( San Juan de la Cruz) i "Bestigningen av fjellet Karmel." Vi feirar i dag 14. desember minnedagen hans. Johannes levde frå 1542 til 1591, han gjekk inn i Karmelittordenen i 1563 og vart prestevia i 1567.  Han vart formelt kanonisert i 1726.  
Saman med Den heilage Teresa av Avila var han Karmelittordenens store reformator og fornyar. Men Johannes har nådd langt utover såvel Karmel som Den katolske kyrkja. Han blir rekna som ein av Spanias store poetar, og ingen som nærmar seg den indre bønas veg kjem utanom Johannes. Han er ein sikker vegvisar inn i bøn og mystikk.
Teksten ovanfor står under Matutin i tidebønene for Adventstida, og passer godt når vi no snart skal venda andletet mot Betlehem.

Notre Dame de Paris

 Eg kunne følgja heile gårsdagens sermoni på fransk TV. Det var fokus på dei tre på første benk, president Macro, president Zelenskyj og komande president Donald Trump, men det er ikkje det viktigaste i denne samanhengen. Langt viktigare er det som erkebiskopen uttrykkjer:

«la pierre angulaire de cet édifice, c’est le Christ» ( hjørnesteinen i denne bygningen er Kristus)

Sermonien byrjar med at erkebiskop Mgr.Ulrich tre gonger banker på portalen med bispestaven.

« Vår Frue, førebilete på trua, åpne dørene dine."

« Vår Frue, vitne om håpet, åpne dørene dine.»

« Vår Frue, høgst elska mor, åpne dørene dine.»

Så kjem  semonien med orgelet som lyder i forsamlinga for første gong etter den omfattande reparasjonen. Det vekslar mellom erkebiskopens ord, og kort innslag av organisten på det storslåtte orgelet.

« Vakne opp du orgel,heilage instrument, stem i lovsongen til Gud.»

Det er med stor glede både dei truande og mindre truande opplever denne gjenopninga. Med erkebiskopens ord:

«Cette maison, cette église, cette cathédrale tout harmonieuse dans ses proportions et tout entière tournée vers le mystère du Christ, est le signe de la joie immense des croyants, de millions d’hommes et de femmes, d’enfants, de vieillards, de malades et de personnes avec handicap.» ( Dette hus, denne kyrkja, denne katedral, harmonisk i sine proporsjoner og fullstendig vendt mot mysteriet i Kristus, er eit teikn på den store gleda millionar av truande opplever, menn, kvinner, barn, gamle, sjuke og handikappa)

Sermonien avsluttar med Te Deum

Te Deum laudamus

Te Dominum confitemur

( Deg Gud lover vi. Deg Herre bekjenner vi.)

Notre- Dame de Paris gjenopninga

 I dag 7. desember blir katedralen i sentrum av Paris gjenopna fem år etter den katastrofale brannen i april 2019. I august dette året gjekk eg forbi den avsperra katedralen og skreiv det følgjande:

«Dagen etter at erkebiskop Michel Aupetit har feira Palmesøndag i Notre Dame de Paris blir katedralen ramma av ein katastrofal brann. Det gjorde eit sterk  inntrykk på på alle franskmenn både truande og ikkje truande, for denne katedralen er så nær knytta til fransk historie like frå 1100 talet.
Men også for alle oss utanfor Frankrike som har vitja katedralen og føler oss knytt til den var dette vondt å oppleva.
President Emmanuel lovar: " Cette cathedrale Notre-Dame, nous la  rebatiron. Tous ensemble. C`est une part de notre destin francais." Men det vil ta tid, lang tid.»

Det vil ta lang tid sa Macron den gongen, men så gjekk det raskare enn mange trudde. No er katedralen klar for å bli opna igjen, kanskje i større prakt enn tidlegare! « Notre- Dame est un signe d’espérance» ( Notre- Dame er eit teikn på von.) uttaler erkebiskopen i Paris Mgr. Ulrich. Under innleiinga til sermonien vil erkebiskopen banke på hovedportalen og uttrykkja: 

«Notre-Dame, mère très aimante, ouvre tes portes pour nous aider à chercher l'amour et la vérité, la justice et la paix.» ( Vår Frue,høgst elska mor, åpne dine dører for å hjelpe oss å søke kjærleiken, rettferda og freden)

Mange viktige personar med president Macron i spissen vil vera til stades, men dette er framfor alt viktig for dei mange truande som er glad i katedralen, men og forvdei mange ikkje så truande som opplever at Notre - Dame er eit teikn på von slik erkebiskopen uttrykkjer det!

Nôtre Dame de Paris

Eg deler deg med så mange

alle dei som kvar dag kjem her 

for første gong eller som ein dagleg vane,

dei som berre kjem for å sjå og dei som vil tilbe.

Likevel kjennest det som du er mi

på ein heilt spesiell måte

ei eg ikkje kan dela med andre

kanskje med unntak av Paul Claudel ?

Vi møtest så sjeldan,

men gjensynet er desto varmare

når eg finn min plass ved alteret til Thérèse,

i eit av kapella bak hovudalteret,

eller ved søyla til høgre der Paul Claudel

lytta til Magnificat første juledag !

Du vigd til henne som sa ja og aldri angra

og difor kan løfta mine bøner inn til

det som er svar på alle bøner.