SANGEN FRA SKAFOTTET – MARTYRENE FRA COMPIÈGNE________________
Av Frode Thorup OCDS
«Det tredje består av martyrenes blodrøde nelliker. Hver og en av
dem har sin martyrkrans, og til sammen utgjør de en laubærkrans som
gir den endelige fullkommenheten til Kristi, Brudgommens, krans.»1
Karmel har også sine martyrer. Den meste kjente er nok Edith Stein (Teresa
Benedicta av Korset), mindre kjent er de tre søstrene fra Guadaljara som døde
for troen i 1936 under Den spanske borgerkrigen. Men utenfor Karmel er det
nok de seksten martyrene fra Compiègne som er meste kjent. Det er kanskje
ikke unaturlig i og med at denne dramatiske
historien er blitt tema både for en roman og en
opera som fremdeles blir fremført. Forfatteren
Gertrud von Le Fort kom i 1931 med romanen
«Die letzte am Schafott» (Den siste på skafottet)
som er en fritt bearbeidet historie om søstrene
fra Compiègne. Den katolske forfatteren
Georges Bernanos bearbeidet boken med tanke
på filmatisering, det ble ingen film men derimot
libretto til en opera.
Komponisten Francis Poulenc (1899-1963)
kom over Bernanos manus og begynte å arbeide
på det som skulle bli «Dialogues des
Carmélites» i 1953. Han hadde en del år før
dette hatt en sterk religiøs opplevelse i møte
med Den sorte madonna i Rocamadour som
førte til at han vendte tilbake til den katolske tro. Kunstnerisk gav det seg
utslag i flere sakrale verk som Litani til den svarte Madonna, Gloria og Stabat
Mater. Det er imidlertid operaen om martyrene fra Compiègne som ble hans
storslåtte hovedverk. Det hadde premiere på La Scala operaen i Milano i 1957
og ble umiddelbart en suksess. For et par år siden ble stykket også spilt på
Den norske opera. Compiègne er en liten by i fylket Oise nord i Frankrike. Det
første karmelklosteret ble grunnlagt her i 1641 og viet til «Vår Frue av
Bebudelsen». Interessant er det at klosteret hadde et spesielt forhold til
kongehuset. Representanter for kongehuset var regelmessig på besøk i
Compiègne. Sr. Marie av Inkarnasjonen som unnslapp martyriet, var datter til
en prins. Ved revolusjonens utbrudd i 1789 var det femten korsøstre, en
1 Johannes av Korset, Åndelig sang 30.7
novise, tre legsøstre (på denne tiden var det et skille mellom korsøstre og
legsøstre) i klosteret, dessuten bodde to kvinner her som ikke var
medlemmer av ordenen. Begge disse ble også martyrer.
I likhet med senere revolusjonære
bevegelser næret lederne for Den
franske revolusjonen et sterkt hat mot
kirken og kristendommen. Dette gav
seg i første omgang utslag i at all
kirkelig eiendom ble lagt inn under
staten, alle klostre ble oppløst og
klosterløfter opphevet, og det ble
innført en ny og ikke religiøs kalender. I
neste omgang førte det til direkte forfølgelse og henrettelser av prester og
ordensfolk. Dette rammet også klosteret i Compiègne. Allerede i 1790 kom en
kommisjon for «menneskerettigheter» til klosteret for å undersøke om «disse
ulykkelige kvinner» var der av fri vilje. To år senere blir søstrene tvunget til å
forlate klosteret og får forbud mot å bære sine ordensdrakter.
Fram til 1794 lever de i små grupper rundt omkring i byen og prøver så godt
de kan å leve opp til sine karmelittiske idealer og praksis. Priorinne Moder
Thérèse av St. Augustin tar initativ til at søstrene avlegger en daglig offerakt
for å gjenopprette frihet for Kirken og fred i Frankrike. Fram til 1794 får
søstrene stort sett være i fred, men 23. juni blir de arrestert og anklaget for
«kontra- revolusjonær virksomhet og konspirasjon mot republikken» og
plassert i et tidligere kloster som er omgjort til fengsel. I samme fengsel sitter
17 benediktinernonner fra England som overlever revolusjonen, og senere
skal bære vitnesbyrd om martyrene fra Compiègne.
Etter 21 dager i fengselet der de prøver å oppmuntre hverandre og forberede
seg på martyriet som venter, blir de brakt til «La Conciergerie» i sentrum av
Paris. Etter en kort og summarisk rettsak blir søstrene dømt til døden som
fiender av folket og revolusjonen. Det er 17. juli og midt under Den store
terrroren med daglige massehenrettelser. Bare ti dager senere ender
revolusjonslederen Robespierre i giljotinen og terroren ebber ut.
Giljotinen var plassert på Place du Trône (nå Place de la Nation) omtrent to
timers kjøretur fra La Conciergerie med hest og kjerre. Da søstrene ble
arrestert hadde de akkurat lagt sine sivile klær til vask og måtte derfor ta på
seg sine ordensdrakter. De fikk således gå martyriet i møte i sine
karmelittiske drakter! Prosesjonen med de 16 dødsdømte søstrene og 24
andre fanger starter fra La Conciergerie klokka 18 om ettermiddagen denne
stekende varme julidagen. Langs gatene er det tett med folk, vanligvis har de
kommet med hånende tilrop til de dødsdømte, men denne kvelden er det stille
ifølge mange øyenvitner. Søstrene synger vesper, kompletorium og
tidebønnene for de døde, og det er
beretninger om kall som blir født
gjennom deres vitnesbyrd. Vi vet også
at prester i folkemengden i det skjulte
velsigner søstrene og gir absolusjon.
Mot kvelden kommer kjerrene fram til
Place du Trône. Solen holder på å gå
ned, men det er varmt og lukten av
blod og død ligger kvalmende over
plassen. Bøddelen Sanson og hans
medhjelpere står klar ved giljotinen.
Også her legger det seg en merkelig
stillhet over folkemengden når de 16
søstrene går ut av kjerrene, de synger
unisont Salve Regina og Miserere. Den
41 årige Moder Thérèse tar plass ved
foten av skafottet med en liten
terrakotta statue av Maria med
Jesusbarnet i håndflaten, en etter en
får søstrene fornyet sine løfter før de
går martyriet i møte. Novisen
Constance på 29 år får avlegge sine
løfter og blir den første som blir henrettet. Hun går opp trappen til giljotinen
og istemmer «Laudate Dominum, omnes gentes» (Salme 117), denne salmen
sang Teresa av Avila alltid i forbindelse med nye klosterstiftelser.
«Lovsyng Herren, alle folk
pris ham alle folkeslag.
For hans miskunn er mektig over oss
Herrens troskap varer evig.
Halleluja.»
«Får jeg tillatelse til å dø Moder? Gå min datter!» Sangen blir stadig svakere
ettersom stemme etter stemme forsvinner. Dette kommer tydelig fram i den
sterke sluttscenen i Poulencs opera. Til sist er det bare Moder Thérèse igjen.
Hun nøler et øyeblikk, kysser statuen og gjør korstegnet. En kvinne i
nærheten forstår, går fram og tar imot statuen. Den finnes fremdeles i karmel
i Compiègne som en kostelig relikvie.
Kroppene til de 16 karmelittsøstrene blir avkledd og kastet i en massegrav på
gravplassen ved Rue de Picpus sammen med 1300 andre. En av søstrene,
Marie av Inkarnasjonen, var ved arrestasjonen på besøk hos slektninger og
unngikk martyriet. Hun flakker rundt en stund men finner til slutt sin plass
som gjest i et kloster der hun dør en naturlig død 74 år gammel. Hennes
vitnesbyrd gir viktig kunn-skap om de seksten martyrene.
17. juli martyrene på Place de
Trône får betydning for
ettertiden. Mange kall blir født
denne sommerdagen. Både
Thérèse av Jesusbarnet,
Elisabeth av Treenigheten,
Edith Stein og søstrene fra
Guadalajara var inspirert av
martyrene. Søstrene fra St.
Josef Karmel i Guadalajara da
de følte martyriet var
forestående forberedte seg til
å «gå det syngende i møte slik
som martyrene fra Compiègne».
Det er en kald januardag, vi går over Place de la Nation (Place de Trône) der
giljotinen stod for over 200 år siden, så skrår vi ned Rue de Picpus til
gravplassen fra revolusjonsårene. Det er satt opp en minnetavle med navnet
på søstrene og teksten: «Beati mortui qui in Domino moriuntur» (Salige de
døde som dør i Herren). Kulden setter seg i kroppen i visshet om at martyriet
på ingen måte er historie men dagsaktuell realitet.
« I glömska jag försänkt mig,
böjd över Vännens anlete med munnen.
Allt upphör när jag skänkt mig
- var tår i ångest runnen
är gömt bland vita liljor och försvunnen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar