Edith og Thérèse – et lite mirakel.
Madame – Madame, hun ser – hun ser !» utbryter Antoinette. Madame Louise, Ediths farmor, feller tårer av glede. «Vi reiser tilbake til Lisieux i morgen, vi må takke Thérèse for dette mirakelet.!»
Edith Gassion, bedre kjent som Edith Piaf - «Spurven», den lille svartkledde kvinnen kvinnen med den udødelige sangstemmen hadde ikke noe godt utgangspunkt i livet. Hun ble født i den fattige nordøstlige delen av Paris like før jul 1915, moren var kafesanger og forsvant tidlig ut av Ediths liv. Faren, Louis Gassion livnærte seg som gateakrobat og var på ingen måte istand til å ta seg av den lille jenta. I 1916, midt under krigen, ble hun derfor sendt til farmoren Louise Gassion i Bernay i Normandie, ikke så langt fra Lisieux. Dette var ikke noe vanlig besteborgelig hjem, men et bordell, og sånn sett kunne ikke de ytre rammene
om hennes barndom være mer ulik det lille Thérèse opplevet. Ediths farmor var ansvarlig for bordellet som på folkemunne gikk under betegnelsen «Djevelens hus». For oss kan det kanskje synes paradoksalt, men Ediths farmor var en from og praktiserende kvinne, ikke minst hadde hun en stor hengivenhet overfor lille Thérèse fra Lisieux. Thérèse var på dette tidspunktet enda ikke formelt helligkåret, men på kort tid hadde det vokst fram en kult omkring hennes person, ikke minst næret av mange soldater som i skyttergravens dødsangst hadde tatt sin tilflukt til Thérèses forbønn.
11.november 1918 er krigen over, Madame Louise har bestilt en hel kasse champagne for å feire , og jentene se fram til en julefeiring med fred. Men det er et skår i gleden, lille Edith som jentene kappes om å skjemme bort, sliter med en kronisk øyesykdom. Øynene er røde og rennende, hun er lyssky og ser dårlig. Hun får diagnosen keratitt – hornhinnebetennelse, og man frykter at hun skal miste synet. Farmor Louise tror på mirakuløse helbredelser, og hun har nylig hørt om en blind jente i Lisieux som fikk synet igjen. « Vi drar til Lisieux!» sier hun bestemt, og 19. august 1921 følger farmor og alle jentene den seksårige Edith med toget til Lisieux. De skiller seg nok ut fra alle de andre pilegrimene som strømmer mot den lille byen, men deres tro er helt sikkert ikke mindre.
«Fold hendene dine Edith og be til Jesus og Thérèse om at du skal få synet igjen.» Tilsynelatende skjer det ingenting, og følget drar litt slukøret tilbake til Bernay. Men så seks dager senere skjer det noe, og en av jentene roper ut at Edith kan se igjen. Edith Piaf slet hele livet med dårlig syn, og det er omdiskutert om hun virkelig ble mirakuløst helbredet. Det er i og for seg ikke så viktig, viktigere er den virkning dette hadde på Edith resten av livet. Farmor Louise gir henne en Thérèse-medaljong med ordene: «Glem henne aldri, lille venn», og Edith glemmer aldri lille Thérèse av Jesusbarnet. Foran hver konsert ber hun en kort bønn: « Thérèse, Je chant pour toi!» ( Thérèse, jeg synger for deg).
Ediths liv blir turbulent, rus og psykiske nedturer, sorg og ulykkelig kjærlighet. Hun mister sin lille Marcelle bare to år gammel, og hennes store kjærlighet bokseren Marcell Cernan dør i en flyulykke. Til tross for dette holder hun fast på sin gudstro, godt støttet av Thérèse og hennes forbønn. Hele livet føler hun seg knyttet til Karmel i Lisieux, nesten hvert år reiser hun dit på høsten rundt minnedagen til Thérèse, og om halsen bærer hun resten av livet et kors hun har fått av søstrene.
« Søstrene i Karmel har sin brune drakt, jeg har min sorte kjole. Sånn er det», svarer hun når man spør hvorfor hun ikke kler seg mer fargerikt.
Hun står der i sin enkle sorte kjole, korset rundt halsen, hun har bedt om Thérèses forbønn, så kan hun synge og trollbinde hele verden - «Je ne regrette rien» (Jeg angrer ingenting)
Edith blir ingen gammel kvinne, hun dør 10. oktober 1963 , bare 47 år gammel men syk og utslitt.
« Det er noe som unnslipper oss, som vi ikke kjenner til... Jeg tror på Gud. Det ville være for urettferdig at de som lider i denne verden ikke skulle finne fred men bare bli redusert til støv,»
Edith blir gravlagt på Paris store kirkegård Père Lachaise, Gatene fylles av titusener som sørger over henne. Da vi besøkte graven for noen år siden så vi at hun på ingen måte er glemt, graven har alltid friske blomster. På dødsleiet sier lille Thérèse: «Jeg dør ikke, jeg går inn til livet», ikke så ulikt uttrykker Edith det: « Jeg er ikke redd for døden. Det er et nytt liv som begynner.» Så kan hun rolig gå de siste skrittene inn til det evige livet, og det er ikke tunge skritt for hun har nok en visshet om at Thérèse støtter henne med sin forbønn i livet som i døden.
(publisert i Ved Elias kilde nr. 1. 2022)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar