Hans Børli i Adventstida

 Eg vender , og mange med meg, ofte tilbake til Hans Børlis poesi. Han er så jordnær og lett tilgjengeleg og han set ord på alt frå det daglegdagse til dei aller største spørsmåla i tilveret. Kanskje er det difor hans poesi har nådd langt utover dei få som til vanleg interessserar seg for lyrikk ?

Lengten og undringa er sentral omgrep hos Hans Børli som i dette vesle diktet "Lengsel" frå  "Landskap" som kom i 1981.

Den som har lengselen i seg

er aldri fattig.

Lengselen kan legge

en blå kongekappe

selv over  tiggerens

magre skuldrer.

Og så det konkrete, sanselege som når han skriv  om heimebakt rugbrød (bakt av kona Magnhild !) i diktet

"De små gleder" :

Smaken av heimebakt rugbrød

med duftende sprø skorpe,

nykjernet smør, saltdugget

med klipt graslauk i

tidlig en sommermorgen

når skyggen av lauv

famler over voksduken på kjøkkenbordet -

selv om du ikke har opplevd mer......

Det er mørkt no i Adventstida og vi treng alt vi kan få av lys. Diktet "Lyset" frå "Brønnen utenfor Nachors stad" delte eg i facebook gruppa "Børlis venner". Det høver så godt i desse dagar:

Øde, blåsende kvelder

da hanen gol døgervill i skymmingen

og skogen pustet mørke.

Mor på tunstien,

lita, lutende mot nordavinden

mens snøfnugg vinglet som møll

i ljøsken fra fjøslykta.

Med blåfrosne hender vernet hun

den blafrende flammen mot vinden.

Og hver gang samme undring:at

hun maktet å berge lyset

brennende

gjennom blåst og snø.