Poetica:Huset

Vi trudde det var barnestemmer
og musikk frå underetasjen
i dette virtuelle huset
der vi går frå rom til rom
på leiting etter gebursdagar og julefeiring
stille søndagsmorgonar med nysnø
sola i havgapet midtsommardagen
mjukt augustmørke like før den første skuledagen
og regnfull 17. mai midt i russefeiringa.
Salgsprospektet med fargerike glansa bilete
og våre erindringar glir saman
og ei kort stund er vi i tvil
er det vi som minnest ?
eller er det huset som minnest oss ?

Johannes av Korset:Den tyste musikk

Frå Johannes av Korsets ( 1542 -91) "Åndelige sang" strofe 14-15:

"Min elskede, du er fjellene
ensomme, skyggefulle daler
fremmede øyer
klangfulle floder
suset av kjærlighetsvinder

den stille natt
når morgengryet kommer
den tyste musikk
den klingende ensomhet
måltidet som styrker og vekker kjærlighet."

I forklåringa til uttrykket " den tyste musikk" skriv han så:

" I denne nattens stillhet og tysthet, og i denne kunnskap om det guddommelige lys, oppdager sjelen den vidunderlige overensstemmelse og orden som Guds visdom har fått istand i mangfoldet av sine skapelser og verk. I sin helhet, så vel som hver enkelt. er det utrustet med noe som har sitt motsvar i Gud; hver og en av dem lovpriser på sin måte hva Gud er i nettopp dette verket. Altså fremstår alle vesener og ting  for sjelen som en symfoni av sublim musikk, som overgår all verdens konserter og melodier. Den kalller det for den tyste musikk, fordi det, som vi har sagt, er en rolig og stille kunnskap, uten lyden av stemmer. Slik nyter sjelen både musikkens liflighet og tysthetens stillhet. Og den sier at dens Elskede er den tyste musikk, fordi den i ham kjenner og nyter denne harmonien av åndelig musikk."

Liturgi og teologi

Er det teologien som formar liturgien eller er det omvendt ? Det er ingen tvil om at då dei første kristne samlast var det ingen fasttømra teologi, det sentrale var ordet og måltidet(eukaristien). Teologien vaks fram gjennom hundreåra som følgde, og vart fastlagd gjennom kyrkjefedrene og dei økumeniske konsila. Sånn sett kan ein seia at teologien spring ut av liturgien og vert forma av den. Dette er nok ein mykje meir sentral tanke dei austlege kyrkjene enn i Vesten. Den ortodokse teologen Alexander Schmemann (1921-83) formulerte omgrepet liturgisk teologi som handlar om å føya saman det som tilsynelatande har utvikla seg i ulik retning, liturgi, teologi og personleg spiritualitet.
Liturgien er sentral for det er her det kristne fellesskapet kryssar over frå denne verda til den neste.
I liturgien er vi både til stades her og no men vi knyter oss samstundes til det som er på den andre sida og det som skal koma, "allerede no men enno ikkje." Vi må stiga opp til himmelen for å få del i den komande verda, men denne verda er alt kome til oss gjennom det inkarnerte Ordet. Denne antinomien er sentral i Schmemanns tenkning, ein kan halda fast på desse motsetningane utan å forsøka å velga mellom dei eller få dei til å gå opp i ei større eining.
Teologien er i dag primært ein intelektuell akademiske aktivitet, og er langt på veg fråkobla det som burde vera teologiens kjelde nemleg liturgien. Dette er kanskje aller mest tydeleg i protestantisk tradisjon der det mystiske elementet i gudstenesta har kome meir og meir i periferien.
Med Schmemanns ord er teologien ei karismatisk teneste, ei nådegåve  som blir født når dei truande samlast til nattverd. Teologi er ikkje ein doktrine, men ein levande relasjon til påskemysteriet : Jesu liv, død og oppstode.
Liturgi kjem av gresk leitourgia som tyder teneste for folket. Liturgisk fromhet blir då mysteriet som kjem til syne i våre liv, i vår teneste for andre. Når vi har feira gudsriket i liturgien kan vi gå ut og forma verda som vi er i men ikkje av.

Dialogues des Carmelites

Det er grønn og solvarm søndagsettermiddag i slutten av april, vi går langs de uttalige gravmonumentene på Père Lachaise i Paris. Her ligger over sytti tusen mennesker gravlagt , de fleste ukjente men også mange kjente både i sin samtid og i ettertiden. En gang levde de sine liv slik vi levende gjør i dag. Mer eller mindre kjente navn dukker opp, vi stopper ved et enkelt gravmonument ikke så langt fra inngangen, Francis Poulenc 1899 – 1963. I det enkle jerngitteret er det stukket inn friske blomster, bak skimter vi et lite madonnabillede. Det er fremdeles mange som gleder seg over musikken hans og noen viser sin takknemlighet ved å sette blomster på graven. Francis Poulenc, et ekte barn av nittenhundretallet, playboy og ”munk”, splittet mellom det verdslige og det sakrale, mellom det enkle og lette og det religiøst mest dyptpløyende. Kanskje var han katolsk i ordets egentlige forstand ?

I 1936 er Poulenc en ung og fremgangsrik komponist preget av det lettsindige livet i mellomkrigstidens Paris. Han er på sommerferie og er på vei til Rocamadour i Sør-Vest Frankrike, han vil gjerne se pilegrimskirken Notre Dame og den svarte madonna-statuen der.

Det blir annerledes enn han hadde tenkt, for på vei til Rocamadour får han budskapet om en nær venns tragiske død i en ulykke .

Møte med den svarte madonna på klippene høgt over elven Dordogne blir i lys av det tragiske dødsfallet et eksistensielt og åndelig vendepunkt som kommer til å sette sitt preg på resten av livet hans.

Poulenc drar hjem og i løpet av sju varme august dager komponerer han det vakre ” Litani til den svarte madonna”. Senere følger en rekke kirkemusikalske verk som ettertiden har vist å verdsette, mest kjent er Stabat Mater fra 1950 og Gloria fra 1959. Men det er ingen av disse som skal komme til å bli hans mest kjente verk.

Mange hadde interessert seg for de som under den franske revolusjonen ble martyrer for sin tro, mellom disse var forfatterne Gertrude von le Fort og Georges Bernanos. På midten av femti tallet får Poulenc overrakt Bernanos tekst om karmelitt nonnene fra Compiègne, og inspirert av denne gripende historien har han i løpet av et par år ferdig operaen ” Dialogue des Carmélites” . Premieren på La Scala i Milano i 1957 blir en suksess, senere er stykket satt opp over hele verden også i Norge.

Place de la Nation( tidligere Place du Trône) er ikke så langt fra Père Lachaise, og her stod giljotinen under siste del av Den store terroren sommeren 1794. Det utspilte deg seg daglig en makaber forestilling der såkalte ” fiender av folket” etter summarisk rettergang ble giljotinert og dumpet i massegraver.

17.juli 1794 er en stekende varm sommerdag, lukten av blod og død ligger tung og kvalmende over plassen. Mot kvelden kommer vognene med de dødsdømte etter to timers kjøretur fra rettsbygningen La Conciergerie i sentrum av Paris.

Plassen er fylt av folk, solen holder på å gå ned, bøddelen Sanson og hans hjelpere(sønner) står klar. Men denne kvelden skal bli ulik alle andre denne blodige juli måneden. Det senker seg en merkelig stillhet over folkemengden når seksten kvinner stiger av vognene og går mot skafottet. De er de seksten dødsdømte nonnene fra karmelittklosteret i Compiègne litt nord for Paris, de går mot giljotinen syngende Salve Regina og Miserere. Priorinnen Moder Therese får lov til å bli den siste av de seksten som forlater denne verden, hun står ved foten av skafottet og trøster de andre. Men først fornyer alle sine klosterløfter, og den yngste novisen Constance får avlegge sine evige løfter. Hun blir også den første som går døden rolig i møte i det hun istemmer salmen Laudate Dominum omnes gentes. En viktig salme for karmelittene fordi det var den Teresa av Avila sang ved alle nye klostergrunnleggelser. Så går søstrene martyriet i møte, en etter en mens de gjenværende synger. Sangen blir svakere og til sist er det bare en stemme igjen, Modere Therese.

Francis Poulencs opera er ikke i detalj historisk korrekt men kanskje likevel

teologisk sann. Det er den yngste novisen som har fått navnet Blanche de la Force som er den siste på skafottet etter at hun først prøver å flykte unna martyriet. Nonnenes eksempel får betydning både der og da og i ettertid.

I stillheten på Place du Trône blir mange kall født, og noe over hundre år senere i 1906 blir nonnene saligkåret av pave Pius X.

I revolusjonens Frankrike ble kirker og kloster stengt, prester og ordensfolk ble erklært som ”fiender av folket”. Akkurat den samme argumentasjonen kjenner vi igjen fra forige århundres forfølgelser. 1900 tallet hadde mange martyrer, de fleste ukjente men også noen kjente som Maximillian Kolbe og en annen karmelitt nemlig Edith Stein. Martyriet er en realitet også i dag, tenk bare på de kristne i Midt-Østen. Karmelittnonnene fra Compiègne og Maximillian Kolbe virker overmenneskelige i sine vitnesbyrd stilt overfor en snarlig død, men husk da på at martyriet ikke er en menneskelig prestasjon men et vitnesbyrd båret frem av nåden alene. Sånn sett er deres liv og forbillede en støtte for alle de som går inn i tider av motgang og prøvelse.

Francis Poulenc opplevde sitt åndelige vendepunkt på veg til Rocamadour, kanskje var det derfor han med slik innlevelse i martyriet kunne komponere ”Dialogues des Carmelites”. Operaen settes stadig opp over hele verden.

Til minne om de seksten karmelittnonnene fra Compiegne som døde for troen 17.juli 1794.
Saligkåret 27. mai 1906.

             Gravplassen  ved Rue de Picpus med plakett med navnet til de seksten                   karmelittnonnene.

Litanies a la Vierge noir

!936 er eit vanskeleg år for den unge franske komponisten Francis Poulenc, eit par år før har ei god veninne døydd brått og på veg til Pilegrimsstaden Rocamadour får han beskjed om at ein nær ven er drept i ei bilulukke på tragisk vis. Rocamadour lokalisert sentralt i Frankrike har sidan Mellomalderen vore eit pilegrimsmål, mange har oppsøkt Den svarte Madonna for forbøn og hjelp. For Francis Poulenc blir møtet Rocamadour ei avgjerande andeleg oppleving, alt same kveld byrjar han å skriva sitt "Litanies a la Vierge noir" (Litani til Den svarte Madonna) for kvinnestemmer og orgel. Det er hans første sakrale verk, frå før er han mest kjent som komponist av lettare underhaldningsmusikk. "Rocamdour hadde evne til å revitalisera mi barndomstru." skriv han seinare.

Francis Poulenc(1899-1963) vart fødd i Paris i ein velståande, katolsk familie. Faren var forretningsmann( Legemiddelfirmaet Rhone-Poulenc har sitt navn frå han), han hadde også tiltenkt Francis ein karriere i forretningslivet, men lik mange kunstnarar valde han ein annan  veg enn det foreldrene ønskte. Utan formell musikkutdanning byrja han likevel å komponera og fekk sitt først verk framført i 1917. Han var sterkt inspirert og personleg støtta av komponisten Erik Satie, men og sentrale franske forfattarar som Apollinaire, Eluard, Aragon og Eluard vart han kjent med, og han tonesatta fleire av deira tekstar.
Francis Poulenc var ein mann som det ikkje er så lett å setja i bås, hans komposisjonar varierte frå den lette underhaldningsmusikk til dei meste inderlege sakrale verk, han hadde stor humoristisk sans man fall ned i dei djupaste depresjonar, han levde ut sine homofile kjensler men fekk også ei datter i eit forhold like etter krigen. Han er blitt karakterisert som "halvt munk, halvt levemann". Mot slutten av livet vart det religiøse aspektet meir dominerande i musikken hans ikkje minst i hans Stabat Mater og Gloria og framfor alt i operaen "Dialogues des Carmelites" om karmelittnonnene som vart henretta under Den franske revolusjonen. (meir om det seinare). Lat oss først inspirera av den vakre "Litanies a la Vierge noir" og la det også bli vår bøn.

"Seigneur, ayez pitié de nous,

Jésus-Christ, ayez pitié de nous.

Jésus-Christ, écoutez-nous,

Jésus-Christ, exaucez-nous.

Dieu le père, créateur, ayez pitié de nous.

Dieu le fils, rédempteur, ayez pitié de nous.

Dieu le Saint-Esprit, sanctificateur, ayez pitié de nous.

Trinité Sainte, qui êtes un seul Dieu, ayez pitié de nous.

Sainte Vierge Marie, priez pour nous.

Vierge, Reine et Patronne, priez pour nous."
............................
(Herre ha miskunn med oss/Jesus Kristus ha miskunn med oss/ Jesus Kristus høyr oss/ Jesus Kristus bønhøyr oss/ Gud Fader, skaper,ha miskunn med oss/ Gud Sonen, frelsar,ha miskunn med oss/ Gud Den heilage Ande, heilaggjerar, ha miskunn med oss/ Heilage Treeining, som er ein Gud,ha miskunn med oss/ Heilage jomfru Maria, be for oss/ Jomfru, Dronning og Beskyttar , be for oss)

Lenke til framføring av litaniet:
https://www.youtube.com/watch?v=kJR5-8ZhNrQ&list=RDkJR5-8ZhNrQ#t=61

                                           
                                          Den svarte Madonna i Rocamadour

Radikalisering og norsk islam

Åsne Seierstads bok " To søstre " er ei sterk historie om unge norske muslimar som blir radikalisert og drar til Syria. Kveldens presentasjon av boka ved forfattaren på Stiftelsen Arkivet i Kristiansand blei for meg ei interessant oppfølging av gårsdagens seminar om ekstremisme og radikalisering.
Omlag 100 unge norske menn har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten, tilsvarande har omlag 10 kvinner lete seg inspirera av islamismen og tatt seg inn i Syria. To tenåringsjenter med somalisk bakgrunn blir vi blitt kjent med via Åsne Seierstads bok. Dette er ikkje store tall i forhold til
antall unge muslimar i Norge, men vekkjer likevel sterk uro.
Mange har interessert seg for dette og prøvd å analysere fenomenet, ein av dei som har markert seg sterkast som forskar og samfunnsdebattant på ekstremisme er førsteamanuensis Lars Gule. Han gav ei innsiktfull innføring i ekstremismens vesen både som eit deskriptivt og normativt fenomen. Deskriptivt kan ein sjå ekstremisme som eit sterkt avvik frå "vår beste kunnskap" om det som er det den observerbare og analyserbare røyndomen. Døme på det er konspirasjonsteoriar, tankar om skjulte planar og systematisk feilaktige påstandar om andres oppfatning. Normativ ekstremisme er sterk avvik frå våre best grunngjevne moralske, juridiske og politiske normer. Døme på det er når ein forkastar menneskerettar og demokrati.
Kva  karakteriserar den prosessen som fører fram til eit ekstremt synspunkt ? Gule ser for seg tre nøkkelmoment. For det første ei kognitiv åpning gjerne i form av opplevd urett mot seg sjølv eller andre og/eller livskrise, for det andre ei forklaring i form av teologi/ideologi og for det tredje eit fellesskap reelt eller virtuelt på nettet. Som oftast er det sterke kjensler blanda opp i dette, offermentalitet er sentralt, også avmaktskjensle ,  hevnlyst og hat mot Vesten og vestlege verdiar.

Mohammad Osman Rana er kjent som muslimsk samfunnsdebattant og forfattar. Boka hans  "Norsk Islam" som kom i fjor stiller spørsmålet: "Hvordan  elske Norge og Koranen samtidig?" Han har ein draum ,ein visjon, han vil utvikle ein norsk islam. Boka har skapt debatt, men av mange teke imot som eit alternativt muslimsk synspunkt. Unge muslimar er blir klemt mellom majoritetskulturen, miljøet heime og det islam dei møter i moskeen. For enkelt fører dette til uløyselege konfliktar, men mange klarer å tilpassa seg det norske samfunnet slik som Mohammad Usman Rana er eit godt døme på.
Finst det eit skilje mellom politikk og religion i islams historie ? Ja meiner Usman Rana, politisering av islam er eit moderne fenomen og viser til ulike teologar og tenkarar.
"Brann i islams hus", ja men korleis kan ein slukke brannen ? Er det grunn til å vera pessimist ? Det er naturlegvis eit delt ansvar, både det muslimske samfunnet og storsamfunnet. Usman Rana nevner teologisk og andeleg kamp mot puritanisme og politisering i islam  som sentralt. Meir sufisme foreslår han ?
Å uvikla ein vestleg muslimsk identitet, der ein liberal rettsstat kan forenast med islam. Viktig er og å kjempa mot antivestleg hat innad i muslimske trussamfunn. Leiarar og foreldre må passa på kor unge hentar sin informasjon, det finst mange nettstadar med ekstrem profil.
Kva er eit ikkje muslimske ansvar? Rana la her vekt på at ein ikkje må kjøpa IS  og  vel også vestlege høgrekrefters narrativ om ein sivililisasjonskrig mellom Vesten og Islam.  Ein kan ikkje sidestilla radikalisering med vanleg religiøs praksis, dette gjeld både muslimar og kristne. Vestleg politikk er naturlegvis ein sentralt tema som må problemtiserast sjølv om ein ikkje har ei konkret løysing.

Dialog er ikkje  alltid enkelt men kva er alternativet ? Anders Behring Breivik og Osama Bin Laden ?

                                          Lars Gule snakkar om ekstremisme

                                            Usman Rana: norsk islam

                                        Paneldebatt der og iman Mehdi Kastrati og professor Anne Ryen deltek