Det er tidlig søndagsmorgen i slutten av august, trafikken ut av Paris
er tett når vi tar av ved Port d`Orléans, og tar motorveien mot sør i retning
Chartres og Orléans . Målet vårt er katedralen i Chartres som det vart det
for Charles Péguy åttitre år tidligere da han i juli 1912 la ut på sin pilegrimsreise til Chartres. Som oss må han mange mil før byen ha sett de to
tårnene på katedralen dukke opp i det fjerne. Forfatteren Péguy er på dette
tidspunktet i sitt førtiende år og er på toppen av sin skaperkraft, det er enda to år til igjen til han skal forlate sitt skrivebord og sin familie og slutte seg til den
franske armeen i Den første verdenskrigs startfase. Han skulle heller ikke
få oppleve mer enn krigens første måneder, 5. september 1914 faller han
for en tysk kule i ledelsen for sin tropper ved Marne øst for Paris.
I juni 1912 er det imidlertid ikke de storpolitiske hendelsene som opptar
Han mest. Han har lenge planlagt en pilegrimsreise til Chartres, men den
Umiddelbare foranledningen blir den yngste sønnen, Pierres, alvorlige
sykdom. 14.juni legger han i vei fra den lille landsbyen Lozere, vennen
Alain Fournier følger han et stykke på veien , men den siste delen tilbakelegger
Han alene. Charles Péguy vil gå til Chartres for å be om Jomfru Marias
Forbønn for sitt yngste barn. I ”Le Porche du Mystère de la deuxième Vertu”
(Forhallen til håpets mysterium) som ble utgitt året før skildrer han dette:
”Han hadde løftet sine tre barn der de lå syke og lidende . Og rolig hadde
han plassert dem. I sin bønn hadde han plassert dem. Stille og rolig i armene
på henne som bærer alle verdens smerter. Og som alt har armene så fulle.
For Sønnen har tatt alle synder. Men Moren har tatt alle smerter.”
Katedralen i Chartres , for første gang nevnt i 743, var i Middelalderen
et viktig pilegrimsmål. Mange var dradd mot en undergjørende relikvie,
et slør av silke som ble tilskrevet Maria og som på mirakuløst vis var
uskadd etter den ødeleggende brannen i 1194. Katedralens to ulike tårn
kan sees på lang avstand og Péguy skildrer øyeblikket når han ser katedralen
i det fjerne som en ekstase, alt som tynget falt av han og han følte seg som et nytt menneske. Selv om Péguy de siste fem årene av sitt liv utviser enorm
skaperkraft, er det en tynget og presset mann som går mot Chartres. Det er
ikke bare sønnens alvorlige sykdom, men hele hans livssituasjon som synes håpløs. Han sliter økonomisk, han har nylig opplevd et opprivende brudd med
en nær venn, og han opplever familielivet som ekstremt vanskelig. Hans
hustru Charlotte fødd Baudouin nekter å la parets tre barn bli døpt, noe
som er en forutsetning for at Charles skal få del i Kirkens sakramenter.
Sist men kanskje ikke minst er han på dette tidspunktet sterkt tiltrukke av en annen kvinne, Blanche Raphaël som senere blir gift med en venn av Péguy.
Péguy når Chartres alene, han går inn i katedralen og ber en time og finner
seg så et rom i nærheten. Neste morgen står han tidlig opp og går til katedralen
for å be, han deltar ikke i messen, folkemengden skremmer han. I et
senere brev til en venn skildrer han dette med ordene: ”Jeg ba som jeg
aldri har gjort ”, og videre ” Jeg lever uten sakramentene. Det er et vågestykk. Men jeg har skatter av nåde, en overflod av ufattelig nåde.” Han vender
hjemover mens han gjentar sluttordene i Ave Maria ”og nå og i vår døds-
time.” Hjemme venter problemer, sønnen Pierre har fått et tilbakefall av sin
sykdom. Charles lover å gå til Chartres hvert år dersom sønnen kommer seg.
Pierre kommer seg gradvis, og Charlotte Péguy innrømmer overfor mannen
at dersom sønnen på ny blir dårlig vil hun gå med på å hente en prest og
få han døpt. Charles ser begge deler som et svar på jomfru Marias forbøn,
La Vierge beauceronne som er utrykket han bruker ( La Beauce er land-
Skapet rundt Chartres)
Charles Péguy ble fødd i Orléans i 1873, faren som var håndverker døde
tidlig, og Charles vokste opp hos mor og bestemor. Ingenting i hans bak-
grunn skulle tilsi den betydning han senere kom til å få. Han utmerket seg
tidlig med sine store evner, og det ble sørget for stipend som muliggjorde
studenteksamen og studier i Paris fra 1894. Alt i skoletiden ble han politisk
bevisst og engasjerte seg på venstresiden. Særlig tydelig kom hans politiske
engasjement til syne i Dreyfus- saken omkring århundreskiftet. Med all sin
polemiske kraft gikk Péguy inn på Zolas og dreyfusardenes side. På denne
tiden grunnlegger han også et tidsskrift,” Cahiers de la Quinzaine” (Fjorten
dagers heftet) som skulle komme til å bli utgitt helt til 1914.
I Cahiers de la Quinzaine er hans intensjon å "si sannheten og om det så
er nødvendig å skrike den ut.” Péguy fyller spaltene med lange artikler av
sosial , sosial-etisk og politisk karakter. Han er polemisk, til dels hensynsløs
mot sin motstandere. Hans absolutte krav om sannhet og rettferdighet kommer fort i konflikt med en virkelighet mer preget av intrigespill og pragmatiske
løsninger enn av Péguys absolutte idealer. Karakteristisk er i så måte bruddet
med Jean Jaures, Péguys venn og nærmeste medarbeider i Dreyfus saken,
og som senere ble leder for sosialistpartiet. Péguy anklager han med urette
for å ha brutt med sine idealer og henfaller etter hvert til ren demagogi i
sin hatske utfall.
Péguys politiske og sosiale engasjement var brennende, men ville aldri
gitt han noe navn utover samtidens mange aktive mennesker. Grunnlaget
for at han får et navn som blir stående i historien er den store poetiske
produksjon han utviser de siste fem – seks årene av sitt liv. Disse verkene
er nesten uten unntak religiøst, visjonære skrifter som springer ut av forfatterens
indre åndelige utvikling og ikke kan sees isolert fra denne.
Charles Péguys hadde som barn deltatt i katekesen i sognekirken og mottatt
første kommunionen som de fleste andre på den tiden. Som gymnasiast
og senere som sosialistisk agitator skulle han imidlertid komme til å ta
sterk avstand fra fra alt som smaker av religion. I 1890 skriver han: ”11-12
års undervisning i den katolske tro har ikke etterlatt seg det minste spor.”
I ettertid skulle ingenting vise seg å være mer feil.
I 1908 skriver han så til vennen Joseph Lotte: ”Jeg har ikke sagt deg alt,
jeg har funnet igjen troen, jeg er katolikk.” Hvordan kan det ha seg at han
i løpet av denne tidene legger om sin åndelig kurs så totalt , hva fører til
denne dyptliggende og dyrekjøpte erkjennelsen ? Ytre sett er det uforståelig,
Péguys absolutte motstand mot all religion og klerikalisme i likhet med
mange av den tids intelektuell synes fasttømret, hans svigerfamilie inkludert
hustruen Charlotte støtter opp om dette med sin til dels aggressivt, antireligiøse
holdning. Charles ser i etterhånd dette som nådens verk, ikke minst som
et svar på Marias forbønn. Samtidig ser han det i mindre grad som en
konversjon enn som en utvikling og en fordypning av det som alltid dypest
sett hadde vært hans overbevisning. Péguy så ikke noe brudd i utviklingen
Fra et brennende sosialt-etisk engasjement til den katolske tro. Han forlot ikke
sine sosiale og politiske standpunkt. Men dette hadde sin pris og sin mørke
bakside. I datidens Frankrike var motsetningen mellom et borgerlig katolsk
miljø og de antiklerikale på venstresiden nærmest uoverstigelig. Péguys
dilemma er at han ikke føler seg akseptert i noen av leirene. Det er smertefullt
men på langt nær så smertefullt som den kampen som hele tiden pågår i
hans egen familie. Charlotte motstår alle forsøk på å la seg overtale til å
la hennes og Charles felles barn motta dåpens sakrament. Venn og forfatter-
kollega Jaques Maritain prøver å snakke med henne, men hun står urokkelig
på sitt standpunkt støttet av sine slektninger.
Til tross for eller kanskje inspirert av livets mange vanskeligheter utviser
Péguy nå en enorm skaperkraft. Det ene store verket følger det neste.I 1898
hadde han publisert et sosialistisk inspirert drama om Jeanne D`Arc. Han
omarbeider nå dette i tråd med sin gjenfunne katolske tro og utgir i 1910
”Mystère de la charite de Jeanne D`Arc." Året etter følger hans kanskje mest
kjente og leste verk ”Le Porche du Mystère de la Deuxième Vertu” ( norsk
oversettelse: Forhallen til håpets mysterium.) Året etter skriver han så
”Mystère des Saints innocents” (norsk oversettelse:De uskyldige barns
mysterium) Innimellom publiserer han kortere skrifter og dikt, de viktigste
er vel hans dikt til de store katedralene i Paris og Chartres. Hans siste
store verk ”Eve” består av 1911 firelinjede strofer som skildrer menneskehetens
vei til frelse. Har arbeider i en rus av skaperkraft og skaper dette veldige verket
i Dantes tradisjon og nok inspirert av hans Guddommelige komedie. Men i
Péguys verk står hele tiden inkarnasjonen og korset sentralt.
Péguys verk er ikke umiddelbart lett tilgjengelig, hans prosalyriske stil
med endeløse gjentagelser og variasjoner over tema som dukker opp igjen
og igjen kan virke ugjennomtrengelig og søvndyssende. Han er heller
aldri blitt noen bestselger og har vel knapt fått den anerkjennelse som
han fortjener. Karakteristisk er i så måte forfatterkollega Francois Mauriacs
kommentar når han hører at Péguys verk skal oversettes til engelsk:” Kan
ikke noen oversette han til fransk ?” Men kanskje er dette feil, kanskje kan man ikke lese Péguy, kanskje må man lytte til han på samme måte som man
lytter til musikk ? Det er blitt hevdet at hans verk har mer til felles med en symfoni enn med tradisjonell poetisk litteratur. Andre Gide som vel ikke
kan beskyldes for å dele Péguys livssyn skriver til han i oktober 1911:”
Denne ”Forhallen til håpets mysterium ” forbløffer meg kanskje enda mer
enn mysteriet om kjærligheten. Jeg leste den i går kveld i ett strekk – slik
må man lese deg, alt annet må legges til side. Det var som om jeg satt ved
Orgelet og spilte en fuge av Bach.” Kanskje er dette det mest talende billede
Å lese Péguy er som å spille en fuge av Bach.
Men har så denne dikteren og polemikeren som døde for snart nitti år siden
Noe å si oss og vår tid, er han ikke på mange måter en anakronisme både
i form og innhold ? Naturligvis er Péguy et barn av sin tid, mye ved han virker fremmed og kan nok også by oss imot. Jeg tenker da særlig på hans ekstreme
franske patriotisme, han ser Frankrike nærmest som et av Gud utvalgt folk.
Hans hensynsløse polemikk og tendens til å komme i konflikt med venner
og samarbeidspartnere er heller ikke positive trekk. Går vi bak dette finner
vi imidlertid at hans mange artikler inneholder analyser som er forbausende
aktuelle. Han gikk til frontalangrep på det trehodete trollet: scientismen,
historievitenskapen og fremskrittsmyten. Han forkastet dermed moder-
nismens tro på at vitenskapen kan gjøre uttømmelig rede for alle aspekt
ved virkeligheten. Han ser det farlige i den naive tro på fremskrittet som
vokser like inn i himmelen, han forutser også som en av de få de totalitære
regimene som skulle komme til å dominere det tjuende århundrede. Samtidig
tar han til orde mot en Kirke som ikke lenger står på de fattiges side, men
tvert imot er borgerskapet og de rikes institusjon.
Det er noe grunnleggende og sant menneskelig ved Charles Péguy. Hans
skrøpeligheter, hans vanskelige livsituasjon, hans sterke engasjement
så vel politisk som religiøst, hans visjoner og analyser utgjør en
menneskelig helhet som best kan forståes i det lys av det håp som nåden gir.
Charles Péguy – håpets dikter har jeg satt som overskrift og det er etter min
mening dette han er fremfor noe annet. Klarest ser vi dette i ” Forhallen
Til håpets mysterium”. Verket begynner med Guds presentasjon av ” De
tre dyder som jeg har skapt ” De kalles mine døtre, mine barn og troen
sammenlignes med en trofast hustru, kjærligheten en mor, men ”Håpet er
En liten uanselig pike som kom til verden i fjor på juledagen.” Dermed
er hovedtemaet lagt, håpet som vel er den vanskeligste blant dydene,
Fortvilelsen er hele tiden den store fristelsen. Péguy vrir på Paulus ord
Ord ”størst blant dem er kjærligheten”, det er håpet som er øverst for "håpet
er barnet som fødes i Guds hjerte og elsker det som skal bli i tiden og for
Evigheten.” Håpet, denne lille uanselige piken spiller hovedrollen i dette
kosmiske dramaet. Man legger merke til at de tre dydene blir personifiserte
i feminine metaforer, det samme er tilfellet med natten som Péguy hyller
på slutten av verket. Som håpet har også natten en kvinnelig dimensjon som
henspiller på omsorg og hvile. Mellom linjene mer enn aner vi hans store
hengivenhet for jomfru Maria som også gjennomsyrer alle hans store verk
Håpet skulle også komme til å bære utover blodet, gjørmen og kruttrøyken
på slagmarken ved Marne. 16.august 1914 skriver Charles til en venn:
”Dersom jeg ikke vender tilbake, må dere gå en gang i året til Chartres
for meg.” Dette skulle vise seg å bli mer en from frase. Hans venner og
familie skulle etter hvert få følge av mange på denne vandringen fra Paris
til Chartres. Etter andre verdenskrig var det mange tusener som hvert år i
juni la ut på denne vandringen i Charles Péguys fotspor og inspirert av
hans tanker og hans liv.
Den fjerde februar 1915, et halvt år etter Charles død på slagmarken fødes
hans fjerde sønn. Kona Charlotte Péguy som så standhaftig hadde
kjempet mot troen og barnas dåp, blir et par år etter tatt opp i Kirkens
fellesskap sammen med sine barn. Charles ville nok uten tvil sett på dette
som et tegn på nådens virke, Marias vedvarende forbønn og det håp som
hans liv og skrifter skulle bli et så sterkt vitnesbyrd om.
Meget instruktivt. Leser Andrew Prevot: Thinking Prayer Theology and Spirituality amid the crises of Modernity, 2015; hvor Charles Peguy drøftes på s. 104-110 i forbindelse med Hans Urs von Balthasar.
SvarSlett