Usynlig blekk

" Jeg har aldri brydd meg om kronologisk orden. For meg finnes  det ingen kronologi. Nåtid og fortid blander seg i hverandre i en slags gjennomsiktighet, og hvert øyeblikk jeg opplevde i min ungdom, står for meg i en evig samtidighet, løsrevet fra alt." 

Slik reflekterar hovudpersonen i Patrick Modianos (f. 1945) siste roman "Usynlig blekk" (Encre sympathique).Den korte romanen kom ut i Frankrike i 2019 og i norsk omsetjing i år. Anmeldarane har karakterisert romanen som eit språkleg mesterverk som med suggererande kraft riv lesaren inn i ein medrivande fortellarstraum. Boka byggjer opp under at det på ingen måte var ufortent at denne store samtidsforfattaren fekk Nobelprisen i 2014. I grunngjevinga frå Nobelkomiteen står det mellom anna at han får prisen " for den erindringens kunst med hvilken han har fremmanet de mest ubegripelige menneskeskjebner  og avdekket okkupasjonstidens livsverden."  Han var fødd like etter krigen, men okkupasjonstida ligg heile tida som ein understraum i Modianos litteratur. Faren som  var italiensk jøde gjekk i dekning og klarte å unngå holocaust, og sjølv reflekterar han over om " mine erindringer gikk forut for min fødsel". Dei første bøkene hans hadde  tematikk frå krigen og var også tilegna broren Rudy som han var sterkt knytt til men som døydde av leukemi bare 10 år gammal.

I dei seinare romanane er krigen bare indirekte tilstades og han flyttar seg tidsmessig fram til si eiga ungdomsstid på 1960 talet. Her kjem den meir karakteristiske Modianos-tematikken fram. Fortid og notid, minne og erindring, sant og usant, ønske om å forstå og dei endelege svara vi ikkje kjem til å få. Slik også i "Usynlig blekk" . Eg tar med eit par sitat frå boka som illustrerar dette.

"Hvordan er det mulig å skille sant fra usant når man tenker på det selvmotsigende sporene et menneske etterlater seg ? Og vet man egentlig bedre beskjed om seg selv, når man tar i betraktning sine egne løgner og utelatelser, samt all ufrivillig glemsel?"

Har vi ikkje alle opplevd å sjå ein liten detalje som brått gjer fortida klar og levande.

"Det var som å være en som har mistet hukommelsen og så får tildelt en veldig detaljert rute han må følge gjennom et område der han tidligere var lommekjent. Da skulle det ikke mere til enn navnet på en landsby for at han brått ville huske hele sin fortid."

Vi søkjer etter svar i fortida, og finn nok aldri alle svara og kanskje skal vi heller ikkje ha det som mål,

"Jeg spør meg selv: må det virkelig finnes et svar ? Jeg er redd for at den dagen du sitter  med alle svarene, da lukker livet seg over deg som en felle, med den lyden nøkler lager i døren til en fengselscelle. Ville det ikke være bedre å la noen rivningstomter bli stående åpne omkring deg, der det kunne gå an å stikke seg unna.?"

Modiano er "Paris-forfattar" og kanskje burde ein lesa bøkene hans med Paris-kartet framfor seg. Men i "Usynlig blekk" er handlinga også lagt til Roma. Kanskje det Roma(og Paris) der ein skal trø forsiktig:

"Vær forsiktig nå. Hvis man oppholder seg for lenge i Roma, risikerer man å bli her for bestandig."