Med jamne mellomrom vender eg tilbake til Charles Peguy (1873-1914). Det er umogleg å setja han i ein bås, forfattar og journalist, sosialist og politisk agitator, nasjonalist og krigshelt, og ikkje minst katolsk mystikar ! Eit par av hans verk er omsett til norsk av Hans Aaraas, "Forhallen til håpets mysterium" og "De uskyldige barns mysterium" ( La Mystere des Saintes Innocents) , begge er lange prosa-lyriske verk med ein mystisk-religiøst tematikk.
Så dukkar det opp ein sjeldan gang ein referanse ( for det er ikkje mange i Norge som les Charles Peguy?) og eg tek bøkene fram frå bokhylla. I første del av "De uskyldige barns mysterium" er det ei skildring av bøn, Peguy samanliknar bønene med ein flåte med skip som kryssar havet, Først kjem "Fader Vår","Lik en vakker antikk flåte/ skip med tre åreganger", så følger alle Maria bønene. " Og bak disse vakre, høye skipene følger Ave-Maria bønnene/uskyldige galeier, jomfruelige skip med to åreganger."
"Og slik er Fadervårenes flåte, solid og mer talløs enn himmelens stjerner. Og bak dem ser jeg en annen flåte. Det er den som ikke kan telles, for det er flåten med de hvite segl, Ave Maria bønnenes talløse flåte.
Dens skip har to årerader, og den
første raden er
Ave Maria, gratia plena
Og den andre raden er:
Sancta Maria, Mater Dei;
Og alle disse Ave-Maria bønner , alle bønner til Jomfruen,
og den høystemte Salve Regina, er hvite karaveller, ydmykt dekket av sine seil
knapt høyere enn vannflaten;som hvite duer som man kunne ønske å holde i hånden."
Så følger ein tredje flåte, det er alle dei andre bønene som vi ber i messa, i tidebønene, bordbønene, bønene vi ber ved sakramentsandaktar. Men seier Charles Peguy, det er også ein fjerde flåte.
"Jeg ser den usynlige flåte, alle de bønner som ikke engang er fremført, ordene som ikke er uttalt.
Men jeg hører dem. De dunkle bevegelser i hjertet. De hemmelige bevegelser mot det gode
som bryter frem uten at de vet det, som fødes og som ubevisst stiger mot meg. "
Det er bønene til alle desse som ikkje kan be, som ikkje kan tru men som ber på ei medviten eller umdeviten lengting mot noko større enn seg sjølv.
Edith Stein (1891-1942), filosof, karmelitt og helgen seier det slik: " Sjela mi, enno uoppdaga, var jord utan vatn, tørstande etter sanningas levande vatn. Eg hadde enno ikkje begynt å be, men denne lengtinga etter sanninga var i seg sjølv bøn."
"Slik er, sier Gud, de tre talløse flåter.
Og den fjerde.
De tre synlige flåter og den fjerde, som er usynlig.
Disse hemmelige bønnene som har sitt sete i hjertet.
I hjertets skjulte strømmer."
Trass i at dei er usynlige , løynde, ikkje uttalte blir dei teke imot:
"Men jeg tar imot dem, sier Gud, og jeg teller og veier dem.
For jeg er den skjulte dommer."
