Advent
Ikkje lette snøfnugg
men tunge vasstrukne stiar
der vi bøyer
oss
for
regnbyger og tett kratt
og så denne augneblinken
der sola dansar i havgapet
blendande som eit bål mot netthinna
lyser opp desse endelause slettene
som kviler i forventning
om det som skal koma
ditt ja gjeve ein gong
for oss alle.
Det er alt over to veker sidan eg den 1.desember uforskylt vart innblanda i ei trafikkulukke på veg heim frå kontordag på Evje. Det var låg sol og våt vegbane med gjenskinn. Brått fekk eg sola midt i augene og sikten framover var null, meir hugsar eg ikkje før ein halv time seinare då politi og ambulanse var på staden.Eg hadde blitt påkjørt bakfrå i stor fart, heile bakpartiet på min bil var blitt klemt inn. Heldigvis ikke alvorleg skade, heller ikkje på dei som sat i bilen bak. Det kunne gått mykje verre! Små tilfeldigheiter kan vera avgjerande ? Det var ei merkeleg kjensle etterpå, nærast draumeaktig men eg var merkeleg nok ikkje redd. Her er ei poetisk skildring av dette.
Dette lyset
Opninga til desember
og så brått dette lyset
utan varsel bryt det medvitet
stryk ut minnet
og slik berre desse
draumeaktige rørslene
mellom kjent og ukjent
ei ny rolle, eit nytt kostyme
manus borte for lenge sidan
berre ei forteljing er att
om den urørbare grensa
og den speglande solflata
der sømjetaka oppover møter hender
utsrekt frå eit land
der bodskapen vert kviskra i løynd.
Eg vender , og mange med meg, ofte tilbake til Hans Børlis poesi. Han er så jordnær og lett tilgjengeleg og han set ord på alt frå det daglegdagse til dei aller største spørsmåla i tilveret. Kanskje er det difor hans poesi har nådd langt utover dei få som til vanleg interessserar seg for lyrikk ?
Lengten og undringa er sentral omgrep hos Hans Børli som i dette vesle diktet "Lengsel" frå "Landskap" som kom i 1981.
Den som har lengselen i seg
er aldri fattig.
Lengselen kan legge
en blå kongekappe
selv over tiggerens
magre skuldrer.
Og så det konkrete, sanselege som når han skriv om heimebakt rugbrød (bakt av kona Magnhild !) i diktet
"De små gleder" :
Smaken av heimebakt rugbrød
med duftende sprø skorpe,
nykjernet smør, saltdugget
med klipt graslauk i
tidlig en sommermorgen
når skyggen av lauv
famler over voksduken på kjøkkenbordet -
selv om du ikke har opplevd mer......
Det er mørkt no i Adventstida og vi treng alt vi kan få av lys. Diktet "Lyset" frå "Brønnen utenfor Nachors stad" delte eg i facebook gruppa "Børlis venner". Det høver så godt i desse dagar:
Øde, blåsende kvelder
da hanen gol døgervill i skymmingen
og skogen pustet mørke.
Mor på tunstien,
lita, lutende mot nordavinden
mens snøfnugg vinglet som møll
i ljøsken fra fjøslykta.
Med blåfrosne hender vernet hun
den blafrende flammen mot vinden.
Og hver gang samme undring:at
hun maktet å berge lyset
brennende
gjennom blåst og snø.
I dag 14.des er sidan 1969 den offisielle minnedagen for Johannes av Korset. Han døydde denne dagen i klosteret Carmelitas Descalzos i Ubeda berre 49 år gammal! Johannes vart saligkåra i 1675, heilagkåra i 1726 og utnemd til kyrkjelærar i 1926.
I morgon feirar vi minnedagen for Marias upletta unnfanging. Då kan det høva med denne teksten eg skreiv for kort tid sidan med utgangspunkt i drapet på trappistmunkane i Tibhirine i 1996. Munkane vart saligkåra 8.des. 2018 i Vår Frue av Santa Cruz i den algirske byen Oran. Det var visstnok den første saligkåringa i eit muslimsk land. Såvel representantar for algirske styresmakter som representantar for islam var til stades ved den høgtidelege sermonien.
Vår Frue av Atlas (Notre Dame de l`Atlas) Fadia våkner av at dattera Samira på to år roper på henne. Det er en kjølig og regnfull desembermorgen i landsbyen Tibhirine i Atlasfjellene i Algerie. Selv om vi er på det afrikanske kontinentet er vinteren ofte kjølig og regnfull her oppe i fjellene, ja det kan av og til falle snø. Fadia er født og oppvokst her, og har aldri vært i hovedstaden Alger som ligger ti mils vei mot nord. Foreldrene kom til landsbyen for mange år siden og ble værende. Så får hun endelig fyrt opp og varmen brer seg gradvis i det lille kjøkkenet, snart er frokosten klar. Fadia holder øye med dattera som leker på gulvet, i natt har hun sovet godt og virker glad og tilfreds. Forkjølelsen hun har hatt de siste dagene har heldigvis gitt seg. Fadia tenker med gru tilbake på situasjonen for et år siden da Samira plutselig ble alvorlig syk. Den lille jenta fikk høy feber, hun pustet raskt og ville ikke ta til seg hverken mat eller drikke. Hva skulle hun gjøre, var det Allahas vilje at den gode lille jenta skulle bli tatt fra dem ? Nei, det kunne det ikke være ! Fadia pakket Samira godt inn i et ullteppe, og gav seg i vei de par hundre metrene fra landsbyen og opp til brødrene i klosteret «Vår Frue av Atlas», viet til Maria - Jesu mor, hun som aldri gjør forskjell og lytter til både kristne og muslimske mødre som ber for sine små. Brødrene ærer henne spesielt og ber den eldgamle bønnen , «Sub tuum præsidium - Under ditt vern tar vi vår tilflukt, Hellige Guds Mor.» Bønner kan hjelpe, men Fadia vet at det i klosteret også er en mann som kan gi medisinsk hjelp, hun har vært der en gang før med Samira og den eldre søstera Tahira da jentene hadde kikhoste. Broder Luc, legen og munken som hadde tatt navn etter sin kollega evangelisten Lukas, er etter hvert blitt en gammel mann på over 80 år, men han er fremdeles parat til å gi hjelp til alle som oppsøker han med alle verdens plager og sykdommer. Til hans lille klinikk hadde det så lenge landsbyfolket kunne huske vært mulig å komme for råd og hjelp, og ikke minst håp, for broder Luc er en mann av Gud som utstråler fred og godhet. Fadia går stille inn til broder Luc med den lille i armene, og kjenner med ett en stor trygghet. Forsiktig løfter han henne ned på undersøkelsesbenken, og kjenner, lytter og ser på den lille febersyke jenta. Dobbelsidig lungebetennelse sier broder Luc med slik ro at Fadia ikke blir grepet av angst. Han har alt snudd seg mot skapet med medisiner, og skriver på en liten konvolutt. Fadia har ingen penger, men broder Luc tar aldri betalt, all hjelp og alle medisiner er gratis. Et par dager senere er Samira mye bedre og etter en uke stabber hun rundt i huset som før. Fadia er dypt takknemlig, men denne morgenen er det like mye sorg og fortvilelse som fyller henne. Klosteret står tomt denne desemberdagen i 1996, ingen broder Luc, ingen av hans medbrødre, ingen sang, ingen bønner, ingen som kløyver ved eller fyller små krukker med honning – Miel de l`Atlas. Hvordan kunne dette skje ? Hvem kunne gjøre dette mot disse mennene som bare gjorde godt ? Fadia forstår ikke, hva er det som skjer med landet mitt ? Hvorfor tar vi livet av hverandre ? Brødrene i klosteret bar håpet om tilgivelse, om forsoning. Snart skulle de ha feiret jul, brødrene snakket mye om Maria - Jesu mor, som opplevet den største sorg en mor kan oppleve, å se sin sønn dø en smertefull død. Derfor er det ingen som forstår mødrene slik Maria gjør, all sorg og uro for de små barna tar hun del i. Imamen som ofte talte med brødrene hadde bekreftet at også i Koranen stod alt dette om Maria. Fadia ser på Samira og smiler, jenta smiler igjen og ler høgt når en solstråle bryter igjennom de regntunge skyene og forgyller det brune, krøllete håret. Smilet når meg 24 år senere og blander seg med sluttscenen i spillefilmen «Om guder og mennesker» (Xavier Beauvois 2010) der brødrene går mot døden sammen med sine kidnappere i et snødekket landskap. Det er en uvanlig sterk historie om trappistmunkene som kom til denne lille landsbyen allerede i 1938 og ble der til de døde som martyrer under borgerkrigen i landet våren 1996. Forholdet til den muslimske lokalbefolkning var nært og preget av gjensidig omsorg og respekt. Dette ble ikke minst tydelig etter at Christian de Chergé ble valgt til prior. Helt fra oppveksten hadde ha vært engasjert i dialog mellom muslimer og kristne. I Tibhirine starte han dialoggruppen Ribât-elSalâm (Fredslenke). For Christian var dialog like mye handling som samtale, det var de små dagligdagse handlingene som å forbinde et brannsår, tilby transport, fylle honning på små krukker, vise nye kunnskap om landbruk, delta i avlutningen av Ramadan. Broder Luc (Paul Gabriel Dochier) var den eldste av brødrene, han kom til klosteret like etter andre verdenskrig. Han var utdannet lege og gav helt til det siste medisinsk hjelpe til lokalbefolkningen. Broder Luc var høgt elsket og respektert av alle! Trappistbrødrene vendt ikke tilbake til Tibhirine, men i dag er det likevel aktivitet her. Kommuniteten «Le Chemin Neuf» (Den nye vegen) har overtatt klosteret, de har så vel prester som legfolk som medlemmer og har en økumenisk orientering. Samira er 26 år nå, gift og småbarns mor. Fadia smiler igjen for det er lys i «Notre Dame de L`Atlas» og barnebarnet løper henne gledesstrålende i møte.
Maria med Jesusbarnet (Røgle kloster)
